Tyske Hendrik Stachnau kjører et hundespann med renrasede hunder; alaskan malamute og grønlandshund. De holder ikke samme fart som alaska-huskyene, og ikke uventet er Stachnau sistemann i løypa. Banketten mandag kveld har han ingen sjanse til å nå.

Stachnau kom fram til sjekkpunkt Tolga i halv ti-tida mandag morgen, og la i veg mot Røros klokka 17.40, etter en åtte timer lang hvil på Tolga. Han ble forespurt av løpsledelsen om han rett og slett kunne bryte løpet, men det hadde tyskeren liten lyst til.

- Jeg vil veldig gjerne fullføre. Samtidig forstår jeg jo at alle som jobber med Femundløpet, gjerne vil bli ferdige, sa Stachnau til Arbeidets Rett, som besøkte ham på sjekkpunkt Tolga en time før avgang.

- Da ledelsen forsto at jeg veldig gjerne vil fullføre, fikk jeg det, fortsetter Stachnau.

Kortere tid

Presseansvarlig i Femundløpet, Olov Grøtting, sier at kjørerne i årets løp har 28 timer mindre å ta av enn i fjor.

- Tidligere var banketten på tirsdag, mens den i år er lagt til mandag. Dessuten var starten skjøvet fire timer ut, og det betyr 28 timer mindre for kjørerne.

Grøtting legger til at det er ulike meninger om temaet.

- Noen kommer tidlig i mål, og synes kanskje det er lenge å vente. Andre igjen mener at alle skal få være med og gjennomføre. Det er vanskelig å gjøre alle til lags. Men Stachnau får muligheten til å fullføre løpet sitt.

Erfaren kjører

Hendrik Stachnau er ingen fersking i femundløpsammenheng. Han har flere starter bak seg både i det som en gang var F300, og i F400 og F600. 2010 var første året han klarte å fullføre F600. Han kom inn som sistemann også da.

- Jeg kommer aldri til å vinne Femundløpet, ler han, men legger til at han faktisk har en 26. plass fra Finnmarksløpet.

Grønlandshunder og malamuter er betydelig tyngre enn alaska huskyene de fleste kjører med.

- Hundene mine er til gjengjeld fenomenale i kulda, sier tyskeren. Derfor bød heller ikke kulda under de første dagene av årets Femundløp på store problemer for Stachnaus hunder. Det gikk dermed i Stachnau-målestokk relativt raskt unna fram til Tynset.

- Men i fjellene i Folldal gikk det tyngre, forteller han.

Hundekjøreren er hes i stemmen etter flere dager i sporet.

- Jeg må snakke mye med disse bikkjene. De må oppmuntres hele vegen, og da blir det en del roping, forklarer han.

- Hvorfor har du valgt å kjøre med disse hunderasene?

- Ingen forstår vel egentlig hvorfor jeg gjør det så vanskelig for meg selv. Dette er kompliserte bikkjer; de er harde, samtidig som de er veldig menneskekjære. Og de er egenrådige! Når jeg har kledd på en malamute sokkene, går det ikke mange minutter før bikkja har tatt dem av igjen, hvis den ikke har lyst til å ha på sokker akkurat da.

Stachnau fortsetter: - Jeg liker å kjøre de store konkurransene, og jeg liker å vise fram hundekjøring med renrasede hunder, på "gamlemåten".

- Alle liker jo sine egne hunder best. Men det skjer noe helt spesielt når jeg ser dise hundene i øynene, avslutter han.