Sikringen går og den hissige debatten tar over for saklighet enten det handler om Steimosletta, sentrumsutvikling, Jensenhuset eller Huset Aukrust. I stedet for en debatt det går an å lære noe av, serveres det hersketeknikker, personkarakteristikker og mistenkeliggjøring. Politikerne binder seg til masta og rommet for kompromisser forsvinner.

Alvdal lider under et manglende uenighets-felleskap.

Det er et demokratisk problem av flere grunner. Nye stemmer, spesielt unge voksne, vegrer seg mot å gå inn i politikken. Det dårlige debattklima påvirker felleskapsfølelsen utover kommunestyresalen og forplanter seg blant barn og unge.

De som preger den politiske diskusjonen med store bokstaver og utestemme struper rommet for folk med andre verdier. Hvordan skal folk med andre meninger ta ordet i samtalen, når det de risikerer er latterliggjøring og nedsettende kommentarer? Hvordan skal folk kunne delta i samfunnsutviklingen, hvis de ikke tør å ytre seg?

Jeg har fulgt nøye med på debattene siden jeg flyttet hit. I stedet for å lære noe om mitt nye hjemsted har jeg blitt trist og følt meg fremmedgjort. Kranglingen er fordummende, en bremse på utvikling og kreativiteten. Rommet for nye idéer, nye løsninger og nye perspektiv blir for trangt og gjør det vanskelig å finne gode politiske løsninger.

Demokrati handler ikke kun om å vinne debatter, og å få flertall for sin sak. Det er vel så viktig å skape forståelse for vedtakene og sikre bred deltakelse i måten kommunen ledes. Det aller viktigste er å vise at det er ok å være uenige, og at uenighet kan være bra hvis folk behandler hverandre med respekt og interesse. Spesielt de unge trenger å se dette.

Demokratiet er skjørt og verdifullt. Hvordan tar vi vare på demokratiet her i Alvdal?