– Jeg har lyst til å ringe med en stor varselklokke! sier hun bestemt.
Fra hele landet får hun henvendelser. Hun prøver å svare alle, og hjelper noen av menneskene med skriveteknikker.
– Det er god terapi i det å skrive, legger hun til.

– Folk må bry seg

– Mange har hatt en for jævlig oppvekst; det er mennesker som ikke har blitt hørt, sier Harsem, som vil at folk skal bry seg.
– Det er bedre å melde bekymring en gang for mye enn en gang for lite, mener hun.
Også studenter og skoleelever tar kontakt:
– Jeg får mange henvendelser fra unge mennesker, særlig jenter, som skal skrive skoleoppgaver. De velger Mammas svik, og da blir jeg veldig rørt. Der ligger håpet vårt!

Alvor og konsekvenser

Harsem er opptatt av at folk skal forstå alvoret i og konsekvensene av seksuelt misbruk, og dette er temaet i Mammas svik.
– Problemet er utbredt, og mange lukker øynene for det, sier forfatteren.
– Hvorfor vil ikke folk ta det inn over seg, tror du?
– Noen synes det blir for tøft, kanskje, og jeg har respekt for det. Men av og til tenker jeg at mange av oss har det altfor godt. Vi burde være en ressurs for andre, men noen orker ikke rokke ved det gode i livet sitt.
I nummer to-boka Brev til min datter, har «Eline» mistet omsorgen for barnet sitt.
– Eline har ikke visst hvordan hun skulle være mamma. Hun og datteren har likevel et godt og nært forhold, og datteren er glad i moren sin og gleder seg til de skal treffes. Men dette viser igjen konsekvensene av omsorgssvikt, fortsetter Harsem.
I den ferske boka om «Kevin» er det særlig barns lojalitet som vies oppmerksomhet.
– Jeg har sett en del dommeravhør av barn ved Statens barnehus. Jeg ser små, skjønne barn som tar ansvar for foreldrene når det glipper. De vil bare hjem. De er redde og de er lojale – og det er til å gråte hjerteblod av, sier Harsem.
Hun håper hun har fått fram Kevins lojalitet i boka.
Eline har hun kjent siden jenta var 16; Kevin har hun kjent i ett år.
– Mens jeg skrev Kevins bok, mistet jeg stemmen. Jeg var uten stemme i to måneder. Historien gjorde et sterkere inntrykk enn jeg skjønte selv, avslutter Anne-Britt Harsem.

Barns tilknytning

Alle barn knytter seg til sine nærmeste omsorgspersoner, uavhengig av om foreldrene tilfredsstiller deres behov eller ikke.
Det skriver psykologspesialist Lasse Bredal-Knutsen i Oslo politidistrikt. Han jobber for Statens barnehus i Oslo.
– Spedbarn knytter seg til foreldre som utsetter dem for overgrep og omsorgssvikt. Disse barna gjør det beste ut av en svært vanskelig og uforståelig situasjon, og tilpasser seg så godt de kan, ut fra de forutsetningene de har.
Tilknytning er altså en iboende, menneskelig egenskap som er med på å sikre barnets overlevelse ved at det dannes et nærmest ubrytelig biologisk bånd mellom barnet og foreldrene, skriver Bredal-Knutsen.
Hans faglige betraktninger blir tatt inn i andreopplaget av boka om Kevin.
Bredal-Knutsen beskriver også hvordan måten vi husker hendelser på, endres når vi opplever en traumatisk situasjon.