Røros formannskap gikk i siste formannskapsmøte inn for å innføre boplikt ved arv i alle deler av Røros kommune som er regulert til boligformål – i tillegg til dagens boplikt ved kjøp av boligeiendom i hele Røros kommune. Begrunnelsen er at mange boligeiendommer i kommunen arves og benyttes som fritidseiendom, og at man ønsker at det skal bo folk i disse husene. Samtidig begrunner ordføreren at dette også vil være et godt miljøtiltak ved at bygningsmassen gjenbrukes. Det har også tidligere i høst vært tatt til orde for at boplikten skal være personlig, men i forslaget synes dette å være droppet. Kan vi imidlertid stole på dette?

La meg i den forbindelse slå fast at det neppe er noen som er uenig i at vi helst vil at husene blir bebodd året rundt! Spørsmålet er om boplikten, og boplikt ved arv, er et egnet middel til å oppnå dette?

Konsesjonsloven, som er lovgrunnlaget for å kreve boplikt, ble i sin tid vedtatt av Stortinget for å sikre opprettholdelse av matproduksjon – at landbruksjorda skulle bli dyrket. For å oppnå dette ble all overdragelse av bruk over en viss størrelse omfattet av loven, og det ble innført personlig boplikt og driveplikt. Bo- og driveplikten gjelder for en periode av 5 år. Ettersom man etter hvert måtte erkjenne at de fleste bruk i Norge var for små til å kunne gi livsgrunnlag for en familie, ble praksis omkring driveplikt endret slik at det var nok at man leide ut driften til andre for på den måten å sikre utnyttelse av ressursene. Boplikten ble opprettholdt som et distriktspolitisk virkemiddel, men det har ikke medført noen opprettholdelse av spredt bosetting. Når du kjører RV3 gjennom Østerdalen ser du at husene står tomme, eller i aller beste fall blir brukt som feriebolig!

Noe over 40 kommuner har innført såkalt 0-grense for konsesjon for å kunne innføre boplikt ved kjøp av boligeiendommer. Har så dette ført til at man har unngått at boligeiendommer brukes til fritidsformål? Neppe! Ordfører i Kragerø, som har hatt boplikt i mange år innrømmer åpent at det ikke fungerer – særlig for attraktive eiendommer. Dertil er det for lett å omgå regelverket, og midlene kommunene har for håndhevelse er krevende. I den grad det har fungert er det for de minst attraktive eiendommene der eierne har måtte selge til en lavere pris enn de ellers ville ha fått uten boplikt.

Jeg har selv bodd i Tønsberg-området gjennom mange år, der gamle Tjøme kommune og øya Veierland i gamle Nøtterøy kommune har eller har hatt boplikt i mange tiår – på samme måte som på Røros (Både Tjøme og Veierland er i dag deler av Færder kommune). Har så kravet om boplikt vært vellykket, og har det ført til at flere av de gamle boligene er helårsboliger? Slett ikke! Tjøme har i beste fall hatt stabilt folketall, og Veierland opplevde jevn nedgang i folketall. Dette medførte at beboerne på Veierland ved folkeavstemning valgte å droppe kravet om boplikt. Hovedproblemet for begge disse tidligere kommunene var nemlig først og fremst at husene og beliggenheten av disse var attraktiv til fritidsbolig, men i langt mindre grad til helårsboliger. De fleste arbeidsplassene lå i Tønsberg og den delen av Nøtterøy som lå nærmest Tønsberg.

Å tro at å innføre boplikt ved arv skal gi økt bosetting i bolighusene, er et luftslott!
Ved kjøp, kan man velge å leie ut hele eller deler av huset i 5 år, og på den måten oppfylle boplikten. Det er nok at man leier ut i en vesentlig del av året slik at man selv fortsatt kan bruke huset i den mest attraktive perioden. Alternativt kan man melde flytting til boligen for samme periode på 5 år, for så å flytte tilbake til sin hovedbolig etter nevnte 5 år. Kommunen har vel ikke tenkt å sjekke hvor mange dager man i virkeligheten oppholder seg på adressen?

Ved arv, kan det samme oppnås ved at den som arver overtar huset mens arvelater fortsatt bor der i minimum 5 år - eller leie ut for en periode eller melde en fiktiv flytting i 5 år. Så er alle krav oppfylt!

Hva så om man innfører personlig boplikt? Dette vil for det første medføre at det blir umulig å drive med utleie av boliger uten at man selv bor i bygget. Dette vil i hvert fall hindre unge fra å bosette seg på Røros!

Et annet argument mot boplikt ved arv er at den som skal arve (som hovedregel en av barna eller barnebarna) enten er under utdannelse eller i jobb på annet sted. Studietilbudet eller jobbmarkedet på Røros er ikke slik at man bare kan flytte hit. Skal man da være tvunget til å selge fordi man kanskje ikke har mulighet til å bruke huset som bolig før etter en del år?

Endelig, huset utgjør den største og viktigste eiendelen vanlige folk rår over. Ikke minst på Røros har folk har bygd og vedlikeholdt hus for både seg selv og etterslekta – ikke som en salgsvare. Hvis politikerne skal vedta innskrenkninger i retten til å beholde et hus som har vært i slektas eie kanskje i flere 100 år, bør det være et minstekrav at det har et faktagrunnlag som viser at dette gir viktige merverdier for samfunnet. Som ordføreren innrømmet under formannskapets behandling, er det svært usikkert om innføring av krav om konsesjon og boplikt ved arv vil gi de tiltenkte effektene.

At SV har ivret for boplikt ved arv har vært kjent lenge. Dette partiet har strengt tatt aldri vært forsvarere av privat eiendomsrett! Arbeiderpartiet har imidlertid normalt ført en ansvarlig politikk til gagn for folk flest. At Arbeiderpartiet stiller seg bak et slikt forslag er nok et tegn på et knefall overfor ytre venstre som på landsbasis har ført til en halvering av oppslutningen blant velgerne. Er partiet på Røros i ferd med å gå i samme fella?

Argumentet om at det er god miljøpolitikk med gjenbruk som helårsbolig holder ikke. Både fritidsbolig og helårsbolig er gjenbruk, og om unge bygger nytt hus samtidig som andre bruker det gamle som fritidsbolig, eller om de gamle husene brukes som fritidsbolig etter oppgradering og andre bygger fritidsbolig, gir samme effekt.

Hva bør så gjøres for at bebyggelsen på Røros fortsatt skal bli brukt som helårsboliger?
Det viktigste i så måte må være å gjøre det mest mulig attraktivt å bo her!

Mange av de gamle husene på Røros er små og trange og lite egnet som helårs familiebolig uten vesentlig investering. Dette kan i mange tilfelle også innebære utbygging. Uten slike investeringer er husene mer egnet som fritidsbolig enn til fast bosetting.

Her bør kommunen og dens ansatte bidra aktivt med å finne gode løsninger for hvordan husene kan oppgraderes uten å bryte med de forpliktelsene som følger av Verdensarv-statusen. I dag blir de fleste som ønsker å oppgradere sine boliger i sentrum, møtt med lite velvilje av kommunen.

Oppgradering av gamle boliger er veldig dyrt, og det kan i mange tilfelle være vanskelig å forsvare investeringen i forhold til en mulig fremtidig salgspris. Kommunen bør derfor også undersøke hvilke finansielle virkemidler det offentlige kan bidra med.

God tilgang på attraktive arbeidsplasser trekker folk til kommunen. (At det mangler boligtomter er et problem som er skapt av kommunen selv! Det er alt for mange som har møtt motstand når de har villet legge til rette for flere tomter!). Og hva gjør kommunen for å tiltrekke seg nye bedrifter?

En aktiv næringspolitikk er dessverre ikke det som raskt gir mange stemmer ved valg. Det er imidlertid den absolutt viktigste oppgaven for å sikre grunnlag for fremtidig bosetting på Røros. Og aller viktigst er det å skape arbeidsplasser som tjener sine penger på salg av varer og tjenester til utenbysboende – industrien, turismen og andre næringer som betjener kunder som ikke bor på Røros. Disse og de ansatte som jobber der, gjør de fleste av sine innkjøp hos resten av næringslivet på Røros – og alle ansatte betaler skatt til finansiering av kommunale tjenester.

Røros er et fantastisk sted å bo for godt voksne (som undertegnede), men tilbudene til yngre inklusive utdanningstilbud ut over videregående skole bør styrkes. Hva gjør Røros aktivt for å gjøre Røros til et attraktivt sted å bo for unge?

Røros-politikerne bør snarest mulig innse at det bare er i et samspill med det private initiativ at vi kan løse de utfordringene kommunen står overfor. Da må de også akseptere at private aktører må ha noe igjen for å bidra. Private aktører må kunne betale regningene sine. Ellers ender det med konkurs! Hvis politikerne tror at kommunen skal klare alt på egen hånd, er jeg redd at kommunen igjen snart havner på Robek-lista! Derfor bør kommunen også innse at positive tiltak som bygger opp stedets renomme som bosted og arbeidskommune er langt viktigere enn forbud og uvettige begrensninger!