Først i februar var det klart. 33 år gamle Ivar Midtdal driver gard med mjølkeproduksjon i Tufsingdalen sammen med kona Mette Tollan Midtdal. Nå skal han toppe Sp-lista i Os, etter at Runa Finborud har vært en ordfører med stor valgoppslutning i flere perioder etter Arnfinn Nergård.

Sjøl var han med og startet opp igjen Senterungdommen i regionen da han gikk på videregående, men han har ikke vært med i kommunestyret før. Derimot har han vært aktiv både i bygda og i Bondelaget etter at han tok over hjemgarden for ti år siden.

– Travelt er det nå hele tida for den som vil være engasjert, så nå er vi enige om at det skal være mulig å finne tid til lokalpolitikk også. Jeg ble spurt om å stå på Sp-lista både for fire og åtte år sia, men takket nei. Da jeg ble spurt denne gangen var tida der for at det skal være mulig å si ja, sa bonden til Arbeidets Rett, da han skulle kommentere listeforslaget.

Ved forrige kommunevalg i 2019, hentet Sp hjem 55,7 prosent av stemmene og fikk 8 av 15 representanter i Os. Det var dobbelt så mange som Ap som endte med fire, mens SV har to og KrF én. Så har det som kjent skjedd saker og ting underveis. Sp-gruppa er mer enn halvert etter at fem i gruppa meldte seg ut på en og samme kveld, mens saken om framtidig skolestruktur sto på som verst.

Tilbake sto et splintra parti med ei kommunestyregruppe på tre, et lokallag som lå halvveis nede med knekt rygg, og en kommune med foreldregrupper og bygdelag som så til dels svært ulikt på framtida. Politikerne har manøvrert tilsynelatende greit gjennom resten av perioden. Til høsten får de avløsning, og inn fra gardbrukerlivet i Tufsingdalen kommer altså småbarnsfaren og bondelagsnestlederen Ivar som Senterpartiets ordførerkandidat.

– Vi var ferdig diskutert i grunnen – lenge før nominasjonskomiteen spurte om jeg kunne stå på lista. Jeg svarte ja. Så ringte Steinar Simensen og sa at det var spørsmål om noen navn på lista. Han ønsket å ta med seg Arnfinn (tidligere Os-ordfører og fylkesordfører Nergård) og komme utover en tur. Ja vel, tenkte jeg, og de kom. Vi satt her og småprata og trøkka litt da, og så kom det til slutt for en dag at det var førsteplassen det handla om. Det hadde for øvrig Mette skjønt for lenge sia.

– Ja, det var nå liksom litt i overkant at to mann dro rundt til alle navna på lista, kommenterer hun tørt, mens de samarbeider om å dekke på kjøkkenbordet til formiddagsstunda med journalisten.

Topp-kandidaten medgir at han som tross alt var mer uforberedt trengte litt betenkningstid, men kom etter hvert til at svaret var ja til å toppe lista også.

– Nominasjonskomiteen har gjort en formidabel jobb. Lista består av 18 navn, det er god fordeling mellom kjønn og alder, bakgrunn og geografi, og noen må jo stå på topp. Det må passe og en må ha lyst. Og det føler jeg at jeg har nå.

– Kan du bli ordfører da trur du?

– Jah, jeg synes det er artig å gå «all in» og en må da ha trua.

Han mener Os kommune er godt tjent med Sp-styre, og er lett å få i gang om det han påpeker er partiets øverste programpunkt: Os skal bestå som egen kommune også i framtida.

– Vi mener at små enheter er mer lettdrevne enn store. Det er kort tjenestevei og god arbeidsflyt. Det er bevist at det er liten økonomisk gevinst å hente på å danne store kommunale enheter. Derimot synes jeg det er et bra samarbeid kommunene imellom i dag. Det er som i landbruket det. Det å ha naboer er kjempemessig, men det er ikke sikkert det passer å drive sammen. Det å samarbeide om kommunal tjenesteyting må til. Samtidig tror jeg – for vår identitet og for innbyggernes del – at det er bedre å ha en liten kommune.

Larsgården står det på gardsskiltet ved den vesle brua over bekken ved innkjøringa til slektsgarden i Tufsingdalen. Det er 310 år siden det ble fast bosetting i bygda. Like lenge har det vært bosetting på den gamle ferdasgården fra 1713.

Et stenkast unna ligger Kopparleden, den gamle ferdasvegen mellom Røros og Falun i Sverige, som i navnet vitner om kobberverkstida. Det var da også sølvet som malmleterne fra Røros Kobberverk fant i fjellet på vestsida av Tufsingdalen, som var starten til bosetting, gruvedrift og senere smeltehyttevirksomhet.

Garden ligger på 675 meter over havet. Her er det vidt og flatt med relativt lettdrevet jord. Landbruket lever i beste velgående og opptar naturlig nok bonden i disse jordbruksoppgjørtider. I grenda med drøyt 100 fastboende og en haug med hytter, er det ikke mindre enn fem robotfjøs.

Mens Mette triller ut kardemommeknuter til heving og steking, serverer husbonden ferskt surdeigsbrød til kaffe, tankmjølk, juice og mye godt pålegg, og ramser opp de som står for aktivt landbruk i bygda. Vi kommer til ti bruk med mjølkeproduksjon, ni med kyr og ett med geit. Bygda har butikk og barnehage. Skolen der ordførerkandidaten gikk hele barneskolen har vært nedlagt i mange år.

– Da jeg begynte på ungdomstrinnet på Os, kjente jeg ingen der. Ikke var jeg idrettsaktiv og jeg hadde aldri vært på en fritidsaktivitet i Os i hele mitt liv. Jeg hadde jo alt mitt liv og virke her i Tufsingdalen, og var nok litt spesiell.

Han utdyper utsagnet med å fortelle om da han vant en filthatt på en hyggekveld i Tufsingdalen i 6. klasse. Den brukte han hele tida til den ble borte på en skoletur til Litauen på ungdomstrinnet.

– Det kunne gått mye dårligere med han som entret bussen til ungdomsskolen i Ludvig-sekk og filthatt, men det gikk jo greit det og. Det var litt oss og dem. Bygda mot den store stygge kommunen, men med åra ser jeg kommunen som en enhet og at ungene her ikke har vondt av å gå på Os. Det kan faktisk være heller motsatt. Det var et veldig lite miljø her, men overgangen til Os gikk jo bra og det var fint å få flere venner.

Det betyr ikke at han ikke er opptatt av at alle grendene skal bestå.

– Jeg er tufsingdøl, men bor i Os. Her er det er ikke så langt unna at alle kjenner alle, og det bør være mulig å føle fellesskap. Hvis vi greier å stå samlet i kommunen er det også en styrke utad, og jeg tror det er mulig samtidig som grendeidentitetene står seg godt. Det er tross alt i Dalsbygda dalsbygdingene møter opp på dugnad, det er i Os sentrum de som bor der har sitt, mens de i Narjordet og på Narbuvoll og vi i Tufsingdalen føler tilknytning østover og hit.

– Det er viktig å ha butikken. Vi har hatt perioder uten butikk og det er kritisk det. Da går en jo her og knapt ser folk. Så er det bare å innse at kommuneøkonomien er presset, og derfor må Os gjøre slike grep som er gjort. Det skal bygges helsehus og ungdomsskole så lånebelastningen vil bli høy. Sp har et fyldig, men realistisk program og en kan ha lyst til så mye, men regner også med at det ikke blir nok til alt og alle.

Han holdt 17. mai-tale i år, og trakk fram betydningen av butikken der også.

– Det er en slags bygdedugnad det også. Bevissthet om at det en gjør, gjør en forskjell for flere.

Han sier at til tross for liten lokalpolitisk erfaring, sitter Sp-refleksen i ryggmargen. Verdigrunnlaget til partiet er det som appellerer mest til ham, og han bedyrer at verken han, eller de tre eldre søsknene, er spesielt politisk preget hjemmefra.

– Fatter satt i kommunestyret først på 2000-tallet, men vi er ellers lite flaska opp med politikk. Verdigrunnlaget er viktigst, og det er klart det handler om landbruk men er mye mer også. Det å hegne om vårt eget land, vårt eget nasjonalstyre er viktig.

Ungene Mali (1,5) og Mikkel (3) er ikke i barnehagen denne dagen, men sprer derimot glede – og antakelig litt støy skal vi tro foreldreparet – i kårhuset hos besteforeldrene Liv og Torvid.

Ivar og Mette er 11. generasjon på garden der brukere har tatt over fra far til sønn, og en datter, siden 1713. Det synes ute og inne der tømmervegger, vakre framskap og andre minner, forteller om slekters gang side om side med det som fort kan være Ikea-skap og familieliv anno 2023.

– Det er klart det er masse historie som forplikter. Samtidig må vi tåle at det tenkes nytt både om kjøp og salg. Det er for øvrig lett å sette seg inn i en situasjon dersom det ikke er økonomi i å drive med ku lenger, at det kan være krevende for folk å selge en gard på det åpne markedet. Jeg blir nesten berørt bare av å snakke om det og forsøke sette ord på det, erkjenner han og svelger.

Samtidig poengterer han at det er så bra der det kommer til nye krefter som sørger for naboskap, lys i glasa og liv i husa. Han har to brødre og ei søster. Sjøl er han attpåklatten, og tror at ingen av de tre søsknene hadde valgt å drive garden. Han bedyrer at han er glad han fikk sjansen. Han medgir også at de to siste åra har de, og mange med dem, drevet på et absolutt minimum.

Det berører ham, når han ser at det avvikles rundt om.

– Det er lov å slutte, men det er stusslig å høre om dedikerte gardbrukere som gir seg fordi det hjelper ikke med investeringsstøtte dersom ikke meierioppgjørene kan bære utgiftene til daglig drift. I dag er det slik at også uten lån, kun for det som gjelder vanlig vedlikehold og nødvendig reinvesteringer i utstyr, er økonomien presset. Det snakkes så mye om rekruttering til landbruket, men det er grunn til å bli betenkt. Det er smittsomt med utbygging, men det er også smittsomt å avvikle. Jeg er positiv av natur og ser mulighetene i landbruket, men det er betenkelig at ikke staten ga mer i år, så ærlig kan jeg være.

Kanskje blir det ordførerkjede rundt halsen, klubbe i hånda og flere timer i kontorstol, for ikke å snakke om på tog eller bil ut av regionen som en ordfører må av og til, fra høsten. Uansett kan han som Sp-politikere få arenaer å ta opp Sp-politikk med regjeringspartiene.

– Jeg tror ikke så mange av dagens utfordringer i Norge hadde vært annerledes med noen annen regjering. Vi får satse på Senterpartiet for det det er verdt. I Os håper jeg at alle partiene som stiller lister kommer inn. Det lille politiske mangfoldet vi har er bra å ha. Målet er det samme for alle, best mulig tjenester for innbyggerne.

– Hva er de beste egenskapene ved Ivar da, Mette?

– Den sterkeste sida hans er vel engasjementet. Han blir sjelden eller aldri irritert, ikke sint og ikke sur heller. Det er jeg som tar meg av den biten, ler hun, og legger til at han er ganske tøyelig og veldig tålmodig og at de utfyller hverandre.

Hun er mer enn en habil baker og har startet eget hjemmebakeri. Han sier han synes det er artigere «å hanskes med mat i store mengder», hva nå enn det innebærer?

– Jeg har jegerprøven og var med på elgjakt i noen år, men nå jakter jeg ikke lenger. Når folk spør meg om hvorfor ikke det, har jeg slutta å svare at jeg ikke har tid. De som vil jakte får jo tid til det. Vi som driver med andre ting, finner tid til det vi vil. Jeg er samfunnsengasjert og det har prega mye av livet og det blir mye møtevirksomhet. Men, jeg er glad i å prate og finne løsninger, så det gir mye også. Uten elgjakt tar vi forresten heller att ei matku, og jeg synes det er artig å hanskes med mat i store mengder. Vi tar tilbake hele slakt, lager kraft, koker ben og lager surpølse og slikt. Det er artig det!

Han innrømmer at det å stå på førsteplass på lista forplikter litt, så han har børstet støvet av en gammel facebookprofil.

– Tobias Hodøl her bemerket det på den måten. Børstet støvet av profilen ja, og det stemmer. Jeg akter å beholde profilbildet da, det originale fra da den ble oppretta i 2006. Det er jo å betrakte som et kulturminne, ler han, og legger til at neste investering før valgkampen trår til for fullt blir nye radiohørselvern.

– Jeg har slitt ut et par på noen år nå, så det trengs nye uansett. Med mer tid å bruke på politikk blir det sikkert ikke mindre prating i telefonen heller, konstaterer han tørt.