Gå til sidens hovedinnhold

Elden, som Røros, har sjel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Siden jeg var ryssen har jeg gått for å se Elden. Det var derfor merkelig, nesten litt uvirkelig, når den sene julimåneden i fjor ikke var preget av kanonskudd fra Slegghaugan. I år runget ikke bare skuddene ut over Bergstaden, men også sanger preget av årevis med opparbeidet sjel.

For, det er det Elden har: Sjel.

Elden har tatt mange former siden jeg først så det fordi en kamerat spilte karoliner, men formen er mye den samme. Brennhett med engasjement, antent med kjærlighet til spelet og bunnsolid: Når jeg deltok på premieren som nylig var så minnet det meg på mange ting. For, tre dager før premieren flyttet jeg og min samboer til Røros. Det vil si, jeg flytte tilbake og hun flyttet hit for første gang.

Og, ting er jo usikre når man skal flytte. Spesielt når man flytter fra Goliath’en Trondheim til David’en Røros er det store forandringer og liv må legges om. Bussen går sjeldnere og det er tross alt færre kjøpesenter, selv om rulletrappa på Domus alltid ligger mitt hjerte nær. Likevel er det en urokkelig ting som gjennomsyrer Røros og det er synligst i Elden: Røros har en sjel og Bergstaden et bankende hjerte.

Varmen som eksisterer på Røros virker nesten litt ironisk tatt gradstokken i betraktning, men den er reell: Det er en solidaritet på Røros, iliggende, som er uvurderlig. Ingen bar og intet industrifelt kunne noen gang gjort opp for den magien som lå i luften når siste tone ble spilt og publikum reiste seg til stående applaus. Ikke ut av høflighet, men begeistring: Begeistring for det harde arbeidet nedlagt av oppsetningen og, for min del, begeistring for at det bankende kåppårhjertet med dets sjel og varme også overlevde dette. For, pandemien og med den, 2020, har for mange vært det kaldeste året i manns minne.

I en tid hvor klemmer har blitt enmeter’n har nok mange følt seg ensomme; mange har betalt mye for at Norge, med Røros, skulle bøte med så få liv som vi har gjort. Det kunne på mange dager virke som om mars 2020 aldri helt slapp taket, men nå er vi der: Lyset i enden av tunnelen er ikke bare en drøm og fagre ord. Den lysere morgendagen kommer mot oss med stormskritt og det vil være opp til oss å bestemme hvordan det skal se ut.

Jeg håper den nye morgendagen ikke trenger være en tynget ned av kald kommersialisering men at den preges av varmen, solidariteten og trøkket jeg fikk oppleve på premieren; selve påminnelsen på hvorfor jeg trofast har vendt tilbake til min kjære Bergstad.

Kommentarer til denne saken