Gå til sidens hovedinnhold

En kontaktlærers ønske om å fylle en stadig mer krevende rolle

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg er stolt av å være kontaktlærer. Jeg er stolt av at den profesjonsetiske plattformen ligger under huden min og mine kollegers. Det vil si at vi strekker oss langt for å prioritere elevens eller barnets beste. Jeg opplever at vi ser barnet, hele barnet. Det som er frustrerende er at jeg ofte har følelsen av at vi er de eneste som gjør akkurat det, som ser hele barnet. Vi ser barnets behov uavhengig av diagnoser, sakkyndige vurderinger og resultater av langtekkelige utredninger. Det er ikke unaturlig at det er lettere for oss kontaktlærere å ha dette blikket, nettopp fordi vi tilbringer så mye tid med barna. Men hva skjer hvis jeg som lærer setter de samme rammene for mitt arbeid som gjøres i andre instanser i kommunen?

Jeg er lærer og jeg har et ansvar for opplæring. Hvis jeg skulle hatt en innstilling om at alt utenom dette ikke er min jobb. Hva da?

Og det er her stoltheten min kommer inn, for sånn jeg kjenner mine kolleger, så gjør vi ikke det. Vi vet at hvordan et barn har det hjemme påvirker barnet på skolen. Vi vet at et lite hode trenger mat og søvn for å kunne lære. Vi vet at god psykisk helse er helt nødvendig for å kunne utvikle seg. Vi vet at det å bli sett og hørt er helt nødvendig for å trives på skolen og kunne lære. Derfor gjør vi vårt ytterste for å legge til rette for dette og hjelpe barna sånn at de er i stand til å lære når de er på skolen.

Men dette krever og tar tid. Langt utover 1,5 time i uka som er den nedsatte tiden jeg har til kontaktlæreroppgaver. Det krever også veldig mye og ulik kompetanse jeg ikke er i besittelse av.

Mitt ønske er at vi skal være flere i kommunen som ser “hele barnet” og at vi ikke lar barn falle mellom stoler på grunn av manglende kommunikasjon instanser imellom. Jeg applauderer regjeringens forslag til ny opplæringslov hvor praktisk pedagogisk tjeneste skal jobbe mer preventivt og være mer ute i skolene. Kanskje vil nettopp dette gjøre at vi blir flere som kan se “hele barnet”.

Jeg ønsker også utdanningsforbundet lykke til i pågående forhandlinger om arbeidstid, hvor mer avsatt tid til kontaktlæreroppgaver er den viktigste prioriteringen.

Dette er på ingen måte ment som en klage. Jeg elsker jobben min og er som tidligere nevnt stolt av å jobbe på en skole som tar alle elever på alvor og virkelig jobber for hver og ens beste. Men vi skal være klar over at dette krever tid og ressurser. Stadige kutt i budsjetter, samt dårlige resultater i forhandlinger for lærere i alle oppgjør, vil gjøre det vanskelig å fortsette den gode jobben. Jeg håper virkelig ikke jeg må oppleve at rammene gjør det vanskelig eller umulig å gjøre jobben min på den måten jeg mener den bør gjøres, med barnets behov i sentrum.

Kommentarer til denne saken