En sommer er over

Av
DEL

«En sommer er over» sang Kirsti Sparboe på 70-tallet, og det var så trist som det kunne bli for en jentunge disponert for melankoli og grublerier. Når ingen så meg kunne jeg finne på å grine når den ble spilt over radioen. Når ingen så meg, vel å merke. For det var rett og slett for flaut å bli lei seg over en pop-sviske i vekselsvis dur og moll. Men det rant altså over for en i overkant sensitiv unge med en litt mollstemt sjel.

Og nå er den over enda en gang. Sommeren. Blåst vekk av iskalde vinder, og den grønne snøen som ikke har skjønt at tiden er inne for å gi seg for denne gang gjemmes vekk under hvit, hvit snø. Det preppes ski i de tusen hjem, turlagene står i startgropa med løypemaskinene sine og sosiale medier drukner av bilder med sol, snøkledte fjell, blide mennesker og beskjeder om at nå er den aller, aller fineste tida her.

Men for veldig mange er det ikke den aller fineste tida. Vi er på full fart inn i høysesongen for tungsinn og mørke tanker. Den grå og svarte senhøsten med snø som kommer og går. Og akkurat nå føles det skrekkelig lenge til vårsolverv og grønt løv.

Det begynner å bli mange år siden jeg var en del av arbeidslivet. Tro meg, det er ikke et valg jeg har tatt, det er bare slik det måtte bli. For jeg klarte ikke lenger å støtte opp sjela som var slått skakk av det livet hadde slengt min veg. Grunnmuren var til slutt sklidd ut av stilling og nå bruker jeg det som er igjen av krefter til å prøve å beholde fotfestet. Det synes ikke utenpå. Jeg er en av de mange uføretrygdede som av og til kunne ønsket meg en gips rundt hodet for å vise at det ikke er latskap som gjør at jeg ikke klarer å følge arbeidslinja.

Jeg lider av tilbakevendende depresjon. Og depresjon trivs veldig godt i de kommende 4-5 månedene. Det er ikke slik at jeg føler meg litt deppa, som er uttrykket mange tyr til når det butter litt imot. Depresjon kan være en veldig farlig tilstand for meg og alle andre som rammes, fordi hjernen forteller meg at det ikke er håp, glede eller mening i livet. Den tar fra meg energien, alt av overskudd og tiltakslyst, den stjeler gjerne nattesøvnen min og gjør meg irritabel. Den gjør meg skjør som krakelert porselen, og jeg kan bli overmannet av fortvilelse ut av tilsynelatende ingenting. Og den gjør meg utmattet og kraftløs.

Heldigvis har Kirsti Sparboes «En sommer er over» ingen plass på spillelistene til radiokanalene denne høsten. Eller «Høstvise» med Hanne Krogh, der hun synger at vi må skynde oss å elske for dagene mørkner minutt for minutt. Det holder lenge med at dagene faktisk mørkner minutt for minutt og at det vakre høstløvet blir blåst over alle hauger.

Ja, jeg gruer meg til vinteren.

Så jeg hamstrer håndarbeid og stearinlys og har en lang liste med serier jeg har tenkt å se. Jeg har en valp som ikke har formening om hva trist og håpløst er og som får meg opp av sofaen og ut i kulda hver bidige dag selv om jeg overhode ikke har lyst. Jeg er så ufattelig heldig at jeg har mennesker rundt meg som er glad i meg og som forstår. Og jeg har noen fabelaktige medisiner som holder kjemibalansen i hjernen sånn noenlunde i vater og hjelper meg gjennom dagene når det svartner.

Dessuten tar jeg mine forholdsregler; holder meg langt unna å lese kommentarfeltene når voksne mennesker bruker tid og energi på å tråkke ned på, håne og latterliggjøre unge mennesker som kjemper for klimasaken. Jeg holder meg unna de siste nyhetene om den amerikanske presidentens bølleframferd. Jeg blir ekstremt konfliktsky.

Slik er min vinterdvale, pakket inn i ting som demper stikkene fra kulde og mørke. Da klarer jeg å glede meg over advent, jul, nyttår og skiturer. I andre enden står mars måned klar med sol og høy himmel, vidunderlig lys og gnistrende snø.

Og plutselig er det sommer igjen.


Artikkeltags