Du kan dra jenta ut av bygda, men ikke bygda ut av jenta - og det synes!

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

SpaltistDen 1. september i år starta jeg for meg selv, som kunstmaler på heltid. Ut på studietur bar det, til Skandinavias fineste hovedstad, nemlig København! Målet var å tråle gatene for gallerier og utstillinger, på jakt etter inspirasjon og nye ideer.

Av mine venner er nok jeg den som har reist minst. Man kan også se på meg at jeg ikke reiser mye. På store flyplasser, det vil si alle flyplasser utenom Røros Flyplass, går jeg storøyd rundt, uten å forstå hvor eller hva jeg skal. I sikkerhetskontrollen er jeg redd for kjeft, fordi jeg har for eksempel har glemt å pakke alt av flytende ting i en plastpose, men istedenfor har strødd det rundt omkring overalt i kofferten, og må åpne bagasjen foran alle, pakke det flytende i plastposen, samtidig som sikkerhetskontrolløren pedagogisk forteller meg hva jeg må gjøre neste gang jeg er på flyreise. Jeg vet det er teit, men jeg vil bare skli inn og se ut som jeg er bereist og selvsikker, målrettet og tidsnok til gate, og med alt av flytende væske i en plastpose. Men sånn er det altså ikke. Jeg er avslørt som den heimfødingen jeg er.

Vel framme i København, på jakt etter inspirasjon, valgte jeg ut de galleriene som så mest interessant ut og la i vei, med Google Maps til hjelp. Lettvint. Slapp å spørre noen om veien, og avsløre at jeg er turist. (Som om noen bryr seg.)

Tastet inn gatenavn og fikk en veibeskrivelse. Så var det bare å begynne og gå. Etter å ha gått 25 minutter sa Google Maps-stemmen at jeg måtte finne meg en parkeringsplass og gå de siste hundre meterne. Der hadde jeg altså trykt på veibeskrivelse for bil, og ikke til fots, og havnet på omtrent samme sted som jeg startet.

Vel framme ble jeg nesten meid ned av en syklist, fordi jeg stilte meg midt i sykkelstien for å sjekke kartet enda en gang...

Søndag reiste jeg med en venninne til Louisiana Museum of Modern Art. (Det var ikke takket være meg at vi fant frem, men det er vel unødvendig å si.) Vi så blant annet utstillingen til Marina Abramović, en serbisk performancekunstner. Inne i et av rommene fikk jeg øye på en mann og en dame, ansikt til ansikt, splitter nakne. De andre museumsgjestene så ikke ut til å la seg affisere av at det var et nakent par midt i rommet, mens jeg derimot ble stående og måpe. En liten dansk publikummer med en stor ølmage presset seg plutselig mellom dem. Hjelpe meg! Forstod han ikke at han dumma seg ut når han veltet seg mellom dem sånn? Jeg ble flau på hans vegne, og museumsvaktene så på meg der jeg gjemte ansiktet i hendene,lo litt og deretter kikket medfølende på den stakkars idioten som ikke forstod seg på kunst. Museumsvaktene lo også, men ikke av den lille dansken, dessverre. De lo av meg, vel vitende om at det var dette som var selve poenget. Det var meningen at vi skulle gå i gjennom den smale passasjen med de to nakne menneskene. Det var som et eksperiment, vil du snu deg mot dama eller mannen? Det var altså jeg som var idioten.

Så med en tilgjort, verdensvant mine tok jeg sats og presset meg mellom dem jeg også. (Vendt mot dama, om du lurte.)

På ettermiddagen dro tilbake til byen for å se Snorre Ryen Tøndel i musikalen American Idiot. Jeg lyver ikke når jeg sier at han hadde den største stemmen av de profesjonelle, han sang fletta av dem alle sammen. Så nå var det ikke lenger så innmari farlig for meg å late som om jeg var født og oppvokst i storbyen, og at jeg slettes ikke var en turist. Jeg var ikke en gang flau over å være den første som reiste meg under applausen (for det gjør vi nemlig på Røros når vi er begeistra!) Jeg var bare innmari stolt - for den stjerna der, den beste på scena, han kommer nemlig fra Røros, en liten plass på fjellet, akkurat som meg!

Artikkeltags