Blå, blå tirsdag

Ragnhild Dåsnes

Ragnhild Dåsnes

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

MeningerJeg har saktens ønsket meg litt mer blått på himmelen denne sommeren, men denne blå, blå tirsdagen hadde jeg verken bedt om eller stemt på. Nede på frokostbordet sto fangsten fra valgkampbodene på Ostorget: En rose som så sliten og litt vissen ut, en ballong, som rett nok var full av luft og energi, men som jeg ikke visste hva jeg skulle bruke til, og en grønn kortstokk. Men hva hjelper det om kortstokken har både ess og jokere hvis makkeren lar motspillerne ta stikkene?

Trøsten er at jeg og mine nærmeste lever våre liv omtrent på samme vis, uavhengig av regjering. Stopp litt: Jeg husker lørdagens samtale utenfor valgboden på Ostorget: «Jeg er mest bekymret for egoismen», sa min kloke sambygding.

Jeg gikk inn på butikken, og gjennomførte lørdagens faste handlerituale, inkludert Dagbladet:

«Dette vil Jonas og Erna gjøre med DIN pensjon», lyste mot meg på framsida. Var den hensynet til egen pensjonsutbetaling som skulle avgjøre hvem jeg skulle stemme på? «Jeg er mest bekymret over egoismen», sa min sambygding.

Heldigvis dreide lørdagsavisa seg om andre ting enn egen pensjon. Jeg fikk et helt magasin med historier om forskjellsnorge. Jeg fikk mange sider om klimakrisen. Men det redaksjonen trodde skulle få meg til å kjøpe avisa, var verken fattigdom eller klimakrise, men utsiktene til egen pensjon. Tror journalistene at vi er så egoistiske? Ja, de ikke bare tror, men de vet. De vet hva som selger aviser. De vet at klimaforskeren har rett når han sier at folk ikke vil ta til seg informasjonen han kommer med, at vi ikke vil vite at det kan bli vanskelig for barna og barnebarna våre å leve. Redaksjonen vet at det som selger, er det som angår oss sjøl og våre aller nærmeste. Nå, eller i nær framtid. For eksempel utsiktene til egen pensjon.

«Jeg er mest bekymret for egoismen».

Jeg har ofte tenkt at hvis jeg fikk spørsmålet om hva jeg ville bruke fem lottomillioner til, så ville jeg svart at jeg håper jeg ville bruke dem på noen som trengte pengene bedre enn meg og mine nærmeste. Det kan jeg si, helt uten risiko, siden jeg aldri spiller lotto. Det er kjempelett å være raus med penger en ikke har og aldri kommer til å få. Men hva gjør jeg når jeg får lønn, eller andre hyggelige bidrag inn på konto? Jo, bortsett fra en ubetydelig sum til et par hjelpeorganisasjoner, så går pengene til meg og mine nærmeste.

Det sies at fattige deler med andre fattige. De som nesten ikke har noe, gir bort til de som ikke har noe. Vi rike strør noen smuler. Er det en naturlov at rikdom skaper egoisme, eller kan vi gjøre noe med det? Vil vi gjøre noe med det? Vil jeg gjøre noe med det, eller lar jeg meg fange av alle unnskyldningene til å la være. «I de seriøse hjelpeorganisasjonene blir pengene borte i administrasjon, i de useriøse blir de borte i korrupsjon». «Romkvinna med tiggerkoppen har sikkert en slu bakspiller, og den narkomane med tiggerkoppen kunne komme til å bruke pengene på en overdose».

Slik kan jeg pleie min samvittighet og holde nøden på god avstand fra mitt trygge liv, slik politikerne gjorde da flyktningene strømmet over grensa på Storskog. «Vi kan ikke ta imot hele verdens lykkejegere». Det var ikke det at Norge ikke skulle hjelpe folk i nød. Neida, vi skulle bare ikke hjelpe dem her. Vi skulle hjelpe flyktningene «der de er».

Nå er de ikke «her», men «der». Nå sitter tusenvis av migranter stuet sammen i flyktningeleire i Libya, leirer som Leger uten grenser omtaler som konsentrasjonsleire. Steder der massevoldtekt og tortur er en del av hverdagen. Hvilke politiske partier brukte valgkampen til å snakke om hvordan vi skulle hjelpe flyktningene der? Jeg kan ikke huske å ha hørt noen, men det skyldes nok at jeg ikke hørte godt nok etter.

Det kan vel ikke være sånn at utsagnene om å hjelpe dem «der de er», bare var en unnskyldning for ikke å hjelpe dem her? Ingen politiker kan vel ha tenkt at så lenge flyktningene ikke er «her», så vil få av velgerne bry seg om hvem som hjelper dem?

Ingen politiker kan vel ha tenkt at vi er mer opptatt av å sikre egen pensjon enn av å hjelpe folk i nød?

Artikkeltags