Sier sjøl han egentlig skulle vært død for lengst. Nå hjelper han andre til å forandre livet

Espen Tønseth og Are Lerstein.

Espen Tønseth og Are Lerstein. Foto:

Artikkelen er over 1 år gammel

Are og Espen har med seg rusavhengige til Røros og jobber for Femundløpet.

DEL

Are Lerstein var tung rusmisbruker og heroinist i 27 år. Så tok han pennen fatt og endret livet sitt.

– Jeg skulle egentlig ha vært død for lenge siden. Før var jeg likegyldig til livet og døden, sier Lerstein til Arbeidets Rett.

Den trettende gangen han sonet en straff bestemte han seg for å gjøre en forandring.

– Da satt jeg meg ned og skrev en søknad om å få behandling, sier Lerstein.

Etter det tok han eierskap over livet sitt igjen, og sammen med en organisasjon dro han på en ekspedisjon ute i det fri i tre hele måneder. Han fant motivasjonen for et bedre liv i naturen. Nå har han vært tre år uten medisiner og alkohol.

Vandrer med

I mai i 2017 startet han prosjekt Medvandrerne for å hjelpe andre i samme situasjon. Nå er han primus motor i Medvandrerne og arrangerer motivasjonsturer for rusavhengige i natursettinger.

– Turene handler om at alle skal være trygge i et fellesskap og oppleve å være med på noe større enn seg selv. Tørre å ta sjansen på nytt og bryte noen barrierer – for å bli sett som den man er. Vi har ikke fokus på at man skal bli rusfri, for du blir ikke det bare av å gå en tur i skogen. Men du gjør i alle fall noe nytt sammen med andre, sier Lerstein.

At det ble Femundløpet i februar i år, er takket være Espen Tønseth fra Røros. Også Espen har slitt med rusmidler – av og på. Han ble oppmerksom på Medvandrerne gjennom Are på Facebook og tok kontakt umiddelbart. Det endte med at han ble med gruppa på en åtte dagers tur i Rondane.

– Jeg har vært mye rusfri, men også slitt med tilbakefall. Jeg har brukt naturen mye både som medisin og motivasjon. Jeg kjenner på det Are sier om behovet for et fellesskap, og noe som er større enn meg selv. Rondaneturen var helt fantastisk. Jeg kjente ingen fra før, og det ble begynnelsen til noe helt nytt. Are er veldig klok, har gått veien selv. Det er alfa og omega å ta ansvar for eget liv. Du må eie ditt eget liv og kjenne verdiene av valgene du tar, fastslår Espen.

– Alle som er med har sjøl bedt om å få bli med. Jeg tok pennen i fengselet og eierskap til ansvaret for å redde meg selv. Espen gjorde det samme da han tok telefonen og ringte meg, skyter Are inn.

– Ingen kan løfte en rusavhengig. Ingen kan få en rusavhengig til å bli rusfri. Han må gå veien selv, ta stegene og bryte barrierene, for å få eierskapet, legger han til.

Sammen på Femundløpet

Under Femundløpet teller Medvandrerne 18 stykker. Espen har vært tilrettelegger på Røros, og hele gjengen er innlosjert i Sangerhuset.

– Først angret jeg nesten på at vi fant på dette, men alle har godt av å ta ansvar. Ansvar for egen helbred og lykke. Jeg har blitt møtt med veldig mye velvillighet og engasjement fra folk jeg har snakket med, sier han.

De ankom til åpningen torsdag. De neste dagene er de med og bidrar på rigging og vakthold og drar til flere sjekkpunkter. De er mange som ikke visste hva de gikk til.

– Det er litt av det disse turene handler om. Mange bor i Oslo, og det å komme seg vekk fra gryta og være med på denne folkefesten er utfordrende. Det handler både om menneskelige relasjoner, det å forholde seg til andre, og til å bryte egne barrierer ved å tørre møte folk som den man er. Det å være en del av denne dugnaden er svært givende. Rusen byr på mye ensomhet, men her er du ikke alene. Vi reiser sammen og er del av noe enda større sammen, uten rus.

Medvandrerturene gir påfyll av noe annet enn rus, og motivasjon til å gjøre noe enda bedre i livet.

- Når du har besteget tre 2000-meter topper og vært åtte dager i Rondane med 13 fremmede personer, da klarer du å komme deg til butikken hjemme etterpå. Derfor søker vi etter arenaer der vi kan mestre ting sammen. Trosse frykt, dele glede, sier Are.

– Jeg personlig mener at nøkkelen ligger i smerten. Vi ruset oss ikke fordi vi hadde det bra. Vi ruset oss på grunn av det som var vondt. Det er vanskelig å komme ut av det alene. En kjenner på angsten, frykten og det skamfulle. Gjennom å dele den smerten med en gjeng som ikke er ulik seg selv, kommer styrken. Det er det vi driver med.

Medvandrerne kan gi det videre. Dele erfaringer. Skape håp og mestring sammen, igjen og igjen.

Sterk 7. plass

Det startet i det små med turer i nærområdet. Siden har Are tatt Medvandrerne både til sykkel-VM og Rondane. Over 50 stykker har gått på Galdhøpiggen.

– Jeg ser veldig forandring. Folk har tatt ansvar i livet. Noen har trappet seg ut av medisiner. Andre har valgt å være med på flere turer. Noen har oppsøkt behandling, andre har fått seg jobb. Selvfølgelig er det noen som har tryna, men kanskje kan de likevel finne motivasjon til endring til det bedre.

Nå er det Røros, og for Are blomstrer gamle minner. Han kom i sin tid som tung rusmisbruker, hoppet i det og kjørte Femund 400 uten å ane hva han gikk til, men fullførte.

Dette var i 2002 og Are Lerstein ble nummer sju det året.

Ingen liten prestasjon av en som tre måneder tidligere var nede i knestående på Plata i Oslo. Siden ble det mer trening med hundekjøring, både hos Ketil Reitan i Os og med Kongen av Femundløpet, Robert Sørli.

Turen til årets Femundløp kom i stand ved at Are og Espen fant felles interesse i hundekjøringen.

– Jeg utfordret Espen, og han har stått på som bare det. Han har vært helt rå, og fått ting til å falle på plass, sier Are.

De la det fram for Jon Anders Kokkvoll, daglig leder i Femundløpet, som tente på ideen.

– Det gnistret i øynene på ham! Han har tidligere vært politimann, og jobbet forebyggende mot rusmisbruk. Nå håper vi at dette kan bli en tradisjon!

Samles rundt bålet

– Rusmisbrukere er gode på å være ansvarsløse. Melde seg ut av samfunnet. Vegre seg for forpliktelser. Derfor er det så flott å oppleve dugnaden, litt villmark og bålkos, ta del i glede og skape stemning på sjekkpunktene. Mange gleder seg å til å være fyringsvakt, for det er noe med bålet som er ekte og trygt. Der samler man seg. Der foregår samtaler og der skapes relasjoner.

– Det følger gjerne merkelappen «narkoman» med tidligere rusmisbrukere, konstaterer de, og forteller om måten de er blitt møtt på her på Røros:

– Folk er så inkluderende og tar kontakt. Det er høyt under taket, og vi føler oss som en del av hele arrangementet. Når vi prater med folk handler det ikke om rus og angst. Bare glede.

– Det igjen gjør at Medvandrerne har roser i kinnene og ser ut som hvem som helst i gata, til tross for at flere av dem har vært uteliggere i årevis. Her ute framstår de plutselig som ressurssterke personer, og det er utrolig mye ressurser i rusavhengige. Det å bo på gata er ikke for hvem som helst. Det å bruke det positivt, til å skape gull av gråstein, det er det dette handler om.

Artikkeltags