Hanen – bransjeorganisasjonen for gårdsmat og bygdeturisme feiret i høst 25 årsjubileum. Der deltok mange av de som var sentrale for utviklinga i starten på den eventyrlige utviklinga som har vært for lokalmat de siste 20 – 30 åra, og en fikk en interessant og nyttig gjennomgang av de grep som ble gjort i starten. Både politikere og myndighetene, representanter for faglaga, Innovasjon Norge og mange andre bidro til mange fornuftige grep som har lagt til rette for og bidratt til den positive utviklinga. Helt sentralt var etableringa av Verdiskapningsprogrammet for mat og reglene for lokal foredling av mjølk.

Men hva er utfordringene for næringa i dag, og hva skal til for å få en positiv utvikling også framover?

Hovedutfordringen er etter mitt syn å skape økonomisk bærekraftige virksomheter som kan bestå over tid.

Ingulf Galåen

Har drevet med direktesalg av egg og annen lokalmat siden 1976, og bygd opp Galåvolden Gård til en ledende gårdsmatprodusent i Lokalmathovedstaden Røros. Har vært styreleder i Rørosmat fra 2004 til 2022, og er ordfører i Hanen. Har mottatt en rekke utmerkelser for arbeidet med lokalmat.

Siden starten på lokalmatbølgen på 90-tallet er det skapt veldig mange gode produkter som er blitt borte igjen fra markedet fordi produsentene har lagt ned virksomheten. Utviklingsmidlene som er brukt på disse produsentene har gitt kun kortvarige effekter. Mange produsenter er drevet av idealisme og entusiasme, men uten normal betaling for arbeidet som legges ned så blir det ikke varige virksomheter. Bare innen Rørosmat er det borti 20 produsenter som har vært aktive en periode, men nå lagt ned virksomheten. Skal man bygge varige virksomheter innen lokalmat så må produksjonen opp på et høyere nivå enn det man kan produsere uten ansatte. Og det må utvikles virksomheter som ikke er helt avhengige av enkeltpersoner.

De siste åra er virkemiddelbruken dreid mere over på utvikling av eksisterende produsenter istedenfor oppstartsstøtte til nye produsenter uten de helt store ambisjonene. Men dette bør endres enda mere.

Samarbeid om produksjon

Kommuner, fylker og sentrale myndigheter har i mange år arbeidet for å få til samarbeid mellom lokalmatprodusentene om salg. Men jeg mener det er viktig for lokalmatnæringas framtid at det også utvikles samarbeid om produksjon. Før industrialiseringa av meieribruket begynte så var det et samvirkemeieri i nesten alle bygder. Nå er det tid for å tenke i de baner igjen. Om de mindre produsentene i ei bygd kan gå sammen og danne et felles foredlingsselskap som kan jobbe med foredling av både kjøtt, mjølk og andre aktuelle råvarer, så vil det kunne skapes solide selskaper som består over tid. Da kan det ansettes folk i ulike funksjoner, og det hele blir uavhengig av enkeltpersoner.

Samarbeid om salg

Det er etter hvert bygget opp en del samarbeidsselskap etter mønster av Rørosmat SA rundt om i landet. Det er til stor hjelp for mange produsenter både for å skape et faglig og inspirerende miljø, og til å profesjonalisere salget og dermed grunnlaget for vekst. Men mange av disse selskapene har også for liten omsetning til å kunne bygge bærekraftige virksomheter. Dette skyldes i stor grad at etablerte virksomheter ikke er villig til å legge sitt salg inn i et felles lokalt salgsselskap. Rørosmat SA sin suksess skyldes i stor grad at alle lokalmatprodusentene, både store og små er med i Rørosmat SA og kjøper salgstjenester fra fellesskapet. Det er fra det offentlige brukt store summer på å stimulere til dannelse av lokalmatnettverk rundt om i landet. Men det er veldig få som greier å bygge seg opp til bærekraftig drift etter at prosjektperiodene er over. Skal man lykkes, så har jeg en klar oppfatning av at det må gjøres noe med driftsforutsetningene for produsenteide lokalmatnettverk.

Frakttilskudd

Jeg mener at et frakttilskudd for produsenteide lokalmatnettverk er en god løsning, og en bedre og mer effektiv anvendelse av midler enn en del av prosjektmidlene som gis til etablering av nettverk. Lokalmat utgjør alltid mindre volum pr forsendelse enn volumprodukt fra industrien, og fraktkostnadene blir da vesentlig høyere pr kg. Et frakttilskudd på f eks 50 % av kostnadene for lokalmatnettverk vil gi et incitament til etablerte produsenter til å bli med i fellesskapet og derved legge grunnlaget for økonomisk drivverdige lokalmatsammenslutninger.

Jeg mener det er viktig for næringa å beholde kontroll over mest mulig av verdikjeden ved at salget i første ledd skjer gjennom produsenteide selskaper istedenfor ulike private grossister.

Mjølkekvoter

At lokal foredling av mjølk går utenom det enkelte bruks mjølkekvote var et viktig grep for utviklinga vi har fått innen gårdsost. Men mjølk til lokal foredling inngår i dagens makskvote på 900 tonn. Nå er det sterke krefter som arbeider for at den grensa skal reduseres, og det kan skape problemer for noen gårdsysterier. Det bør derfor innføres en frikvote på inntil 500 tonn for egen foredling. Den grensa samsvarer med grensa for å komme inn under prisutjevningsordningen.

Hotell og reiseliv

Butikkjedene gjør en meget god jobb for å fremme omsetninga av lokalmat. Men innen reiselivet er det veldig mye å gå på. Enkelte hoteller som blant annet Britannia i Trondheim, alle hotellene i Lokalmathovedstaden Røros, og en del enkelthoteller rundt om ellers gjør en med meget god jobb med å fremme lokalmat. Og de tjener godt på det.

Men særlig innen de store hotellkjedene er det veldig mye å gå på med bruk og promotering av lokalmat. En mere aktiv bruk av lokalmat her vil være av stor betydning for å bygge Norge som reiselivsdestinasjon internasjonalt.

Offentlige innkjøp

Ettersom økt omsetning av lokalmat er et klart mål for myndighetene, så burde det offentlige gå foran i bruk av lokalmat. Det er dessverre så langt fra tilfelle. En særdeles firkantet praktisering av innkjøpsreglement og lite bruk av de rette kriterier ved utlysning av anbud på innkjøp av mat er et effektivt hinder for bruk av lokalmat i institusjoner, kantiner osv. Det må innføres regler om utforming av anbud med vektlegging av bl a miljø, kort transport, en minimumsandel med lokalmat og ikke bare pris.

Tenk hva servering av smakfull lokalmat vil ha å si for trivselen blant annet for eldre på institusjon. Her kan vi se til Sverige der kommuner er pålagt å kjøpe en viss andel mat fra lokale produsenter.