Nærmere bestemt er det steinene i Hodalen i Tolga som er tema for boka.

– Hvorfor skriver du om steiner?

– Jeg har sikkert 20 ting jeg skriver på, og jeg vet aldri helt hva som blir modent først, men akkurat nå så var det denne, forteller Helge Christie.

Han forklarer at han i mange år har tatt bilder av steiner i Hodalen, og gjennom 46 år som bonde har han plukket mye stein på jordene.

– Så følger vi kua kanskje én time hver dag om sommeren. Da ser jeg mye stein, legger han til.

Mer enn gråstein

– Først ser det ut som om alt er gråstein. Men den har forskjellig farge og form, sier Christie.

Boka har fått tittelen «Stilige stener i Hodalen». Alle bildene er derfra – og de likner på bergarter i hele Nord Østerdalen og Rørostraktene.

– Hva er det med mennesket og steinene? De fleste av oss legger merke til steiner når vi går på tur, noen tar med seg pene steiner, og barn plukker opp de hvite steinene?

– Det handler om det vakre, om form og farge. Så er det dette med å undre seg, være nysgjerrig, undersøke, forstå og få innsikt, svarer Christie.

Han legger til at det ikke alltid er lett å finne svaret når du slår opp i et oppslagsverk.

– «Huff, så mye vanskelige navn. Og ingen av steinene i boka ligner på den jeg fant», illustrerer han.

Han betegner boka si som ei bildebok.

En kan føle seg hensatt til skolens naturfagtime når Helge Christie ivrig snakker om bergartene og hvordan de har blitt til, og om steiner som istider har flyttet på.

Bonden og steinen

– For bonden er stein gjerne noe som skal vekk fra jordet, men du peker også på at stein er grunnlag for jordsmonnet?

– Her kommer nysgjerrigheten inn. En kan undre seg år etter år, og jeg er ekstra nysgjerrig på det som bidrar til et godt jordsmonn. Hvis vi ser på det geologiske kartet og starter ved Narjordet og bort til Narbuvoll, har vi ei fem kilometer bred stripe med næringsrik berggrunn. Så er det ei tynn stripe rundt Hummelfjellet til Hodalen, før den vider seg ut og går gjennom Hodalen og ned til Glåma – til Hummelvoll, Eid, Tynset, Alvdal og videre. I Hodalen er alle gardene plassert oppå den næringsrike bergarten. Er det tilfeldig?, spør Christie, og svarer selv:

– Det er helt systematisk at setergrender fra Hallingdal, Valdres og Gudbrandsdalen ligger på næringsrik skifter, «råtåstein», som smuldrer opp mellom fingrene.

Han nevner den kaledonske fjellkjededannelsen, der fjell i Norge ble presset opp i høyde med Himalaya på 8000 meter.

– I løpet av 100 millioner år, det er masse tid. Disse fjellene ble erodert ned til dagens nivå; slitt ned, sier forfatteren.

Tron og Hummelfjellet

– Gabbroen som er i Tronfjell og diabasen i Hummelfjell, de har vært langt nede i jordskorpa som starten på vulkaner. Hummelfjellets diabas har sprengt seg opp gjennom sandstein og skifer. Vi finner den på jordene og når vi går opp i Hummelfjell, fortsetter han.

– Har du noen favorittstein?

– Det er mange, men jeg vil trekke fram Hummelfjellets diabas, signatursteinen til Hodalen. Den er mørk grågrønn med hvite flekker i, og veldig lett å kjenne igjen.

– Samler du stein?

– Jeg tar mer bilder enn jeg drar med meg stein. Jeg lar steinen ligge. Jeg ser på dem, fotograferer dem, går hjem og slår opp for å finne ut hvordan den har blitt til og hvor gammel den er.

Den digre steinen ved Storsjøen

Christie synes øyegneisen er veldig spennende.

– 1,6 milliarder år! I Rendalen ved Storsjøen ligger den steinen som er Norges tredje største frittstående stein, og den er en øyegneis, forklarer Christie.

Steinen han sikter til, er den rendølene kaller Otersteinen. Der har de lagt til rette for at turistene kan stanse og kikke nærmere både på den digre steinen og på utsikten mot sjøen.

– Det går ei stripe med øyegneis gjennom Rendalen over til Brydalen og til Kåsa og Hodalen, oppover til Narbuvoll og videre opp i Trøndelag og innover i Sverige, forklarer Helge Christie.

Han legger til at øyegneisen er eldre enn de andre bergartene i Hodalen.

Å bygge stein på stein

– Geologi professor emeritus Johan Petter Nystuen har kartlagt Rendalssølen, og kjenner området godt. Han har lest og kommentert teksten, og det er jeg veldig glad for, sier Christie og refererer til at fjøsmurene og lemkloppene (låvebruene) i Hodalen er bygd av blant annet Hummelfjellets pressede diabas.

– «Man tager hva man haver», sier Christie om lokal stein som byggemateriale.

– De som ryddet jordene, tok vekk steiner og bygde steingjerder, fjøsmurer og lemklopper. Akkurat der steinen var. Men vi ser også at det finnes steinbrudd de har kjørt til for å hente stein for å bygge det de skulle bygge, fortsetter han.

– Å bygge stein på stein er en fin metafor. Når du lærer noe nytt, må du også bygge stein på stein, akkurat som når du lager en mur. Du må også se hvilke steiner som passer sammen.

Det nære

Med tankene i Hodalen, framsnakker Helge Christie nær-tur og nær-natur. Han mener det er bærekraftig å gjøre de korte reisene.

En annen ting Christie jobber med, er kommunikasjon. Han har skrevet flere bøker om det, og han kobler god kommunikasjon sammen med nysgjerrighet og glede.

– Naturen er vakker akkurat der hvor du er! Det er mye spennende du kan finne ut. Glede i hverdagen er viktig for folkehelsa. Å glede seg over den nære naturen er én måte å gjøre det på, sier han.

Torsdag kveld 24. november er Christie på biblioteket på Røros sammen med pensjonert sjefingeniør ved Norges geologiske undersøkelse, Knut Wolden.

– Han har fagkunnskapen og jeg har bildene, sier Christie.