- Grue gir gode grunner for at musikk og diktning går godt sammen i dette verket, derfor opera.

Eiliv Grue

Eiliv Grue Foto:

Av

Rolf Engan omtaler: Eiliv Grue, «Mysteriet Kølfogden. Falkbergets sjelevenn».

DEL

Den utrettelige Falkberget-kjenneren Eiliv Grue er ute med ny bok, denne gang om den merkelige skikkelsen Hedstrøm i «Nattens brød». Det er en figur så original og sammensatt at både lesere og litteraturforskere blir sittende tvilrådig tilbake: Hvem er han? Et menneske eller en ånd? En miserabel kølfogd og gammel kriger, javel. Forkynner, hjelper og tilretteviser. Rettferdighetens herold. Eller noe så abstrakt som dikterens «genius», fantasi eller «røst». Grue gir sine svar.

«Ære de gamle som ennå er unge», heter det. En rekke Falkberget-entusiaster har langt inn i alderdommen stadig kasta nytt lys over Falkbergets liv og omfattende forfatterskap. Alle har de funnet inspirasjon her, og alle har de formidla det de har funnet gjennom bøker, foredrag og gjennom ulike opptredener. Det kan være seg biografiske opplysninger og betraktninger over dikterens samfunnssyn – eller om virkelighetsoppfatning og verdisynet hos forfatteren. Det er nok å nevne Sturle Kojen, Anders Sakrisvold, Hans Svenne og avdøde Helge Nordahl – og altså nå 86-årige Eiliv Grue! Og flere. Vi er dem stor takk skyldig, verdifulle er bidragene deres for å ta vare på arven etter «fjellets kongeørn.»

Når nå Eiliv Grue kommer med ei ny bok, er han ikke noen debutant. Foruten et tjuetalls bøker om andre temaer, mest pedagogikk, står han bak flere bøker om de mest betydningsfulle av Falkbergets verk. Her kan nevnes «Kjærlighetens smerte» om «Den fjerde nattevakt», «Sextus- og de skjulte skatter» og «Mesterverket», om «Nattens brød». Grue har også tidligere gitt ut ei bok om kølfogden,«Kølfogden Hedstrøm. Mysteriet i Falkbergets diktning.» Når han nå kommer med sin nye bok «Mysteriet Kølfogden. Falkbergets sjelevenn», er vel tanken bak at den første boka ikke var fyldestgjørende nok, eller at han vil gå litt nye veier når det gjelder å forstå den mystiske figuren Hedstrøm, kølfogden og An-Magritts skytsengel.

Noe av bakgrunnen for boka er spesiell. Som sikkert flere kjenner til, har den viden berømte pianisten og komponisten Wolfgang Plagge også blitt fascinert av den samme Hedstrøm-skikkelsen, og Falkbergets forfatterskap for øvrig. Han har rett og slett satt seg ned og laget en opera ut fra dette stoffet, der teksten, eller librettoen som det vel heter, er tatt direkte fra Falkberget. Som vi vet ble det inga operaforestilling, koronaen ødela for det. Men Plagge har langt fra mista sin interesse for Falkberget, og under normale omstendigheter får vi nok høre mer fra den kanten. Grue hadde berekna å gi ut boka i forbindelse med urframføringa av kammeroperaen under Vinterfestspilla, men den gang ei. Likevel, boka ligger her som en nyttig vegviser inn i Hedstrøms forunderlige verden.

I alle sine Falkberget-bøker er Grue en grundig fagmann og iakttager som hjelper leseren til å trenge dypere inn i Falkbergets forfatterskap. Hans «nærlesning» av verkene får fram trekk og sider ved forfatterskapet, både språklig og innholdsmessig, som kan være til stor hjelp for den som går i gang med «originalen»- eller alt har lest den. Det begynner gjerne med handlingsreferat som glir over i refleksjoner om personer og tema. Samtidig bringes det inn biografiske og historiske opplysninger, samt tidligere kritikeres syn, alt kaster et godt lys over verkene. Noen vil kanskje si at handlingsreferatene til tider kan bli vel detaljerte, der opptil flere sider av verket blir direkte sitert.

Noe som har imponert meg stort, er den lange listen av faguttrykk knytta til gruvevirksomheten, tyske og latinske uttrykk, dialektord osv. Grue har gitt forklaringer på, et nitid arbeid. Det gjelder både «Christianus Sextus» og «Nattens Brød». Vet du hva en stemknekt eller en gammeltugge er? Du finner forklaringa hos Grue! Når noen føler at Falkberget er «tung» å lese, kan det mye skyldes at termer og uttrykk ikke blir forstått. Her har vi en god hjelper.

Grue er, med rette, meget opptatt av Falkbergets kristne livssyn og inngående kjennskap til Skriften. Det meste av de «nytolkninger» Grue kommer med ligger på dette plan.» For mye kristendom», har jeg hørt noen si. Hva med «klassekampen» og Falkbergets plass som arbeiderdikter, Falkbergets «andre hånd»? Vel, i boka om Hedstrøm hører vi hvordan den gamle kriger bruker loddsnora i stedet for våpenet, og krever rettferdighet for «verdens største arme, sult, nød og urettferdighet.» Grue viser hvordan barmhjertighet og nestekjærlighet kan smelte sammen med klare politiske krav, f.eks.i den såkalte frigjørings-teologien i Mellom-Amerika. Noen radikal arbeiderdikter blir vel Falkberget ikke i sine senere verk, også overklassen får sine sympatiske trekk i all sin narragtighet. Men jeg føler at Grue kunne ha gitt litt større rom for samfunnsforhold og den nådeløse kampen for tilværelsen.

Den siste boka om Hedstrøm er overbevisende når det gjelder å tegne et bilde av denne mystiske og allestedsnærværende figuren. Det finnes ingen andre enn Grue som har tatt for seg alle de to tusen sidene i «Nattens brød» og omhyggelig har notert de hundre stedene der Hedstrøm opptrer! Jeg overlater til leseren å finne fram til alle tolkningsmuligheter eller «varianter» som Hedstrøm opptrer i, fra det mest fantastiske til det helt jordnære. Mest synlig er han vel som An-Magritts store beskytter. Grue legger i begge sine Hedstrøm-bøker sterk vekt på Hedstrøms to attributter: Loddsnoren og Jærtegnpostillen, det siste ei gammel bok om Kristi undere. Mens loddsnoren viser til rettferdigheten, viser Postillen til kjærligheten, altså både krav, lov- og evangelium.

Det nye i den siste boka er at Grue går bort fra å finne litterære forbilder for den mystiske Hedstrøm, han er gjennomført original. Grue finner at Hedstrøm i mange situasjoner kan gi assosiasjoner til Kristus, f.eks. hans evne til å gå gjennom stengte dører, at han gjenoppstår fra de døde og at han er uten bosted. Han blir, med Grues ord,»en hellig mystiker.» Nåja, sammenlikningene er kanskje ikke så mange, og det kan diskuteres hvor hellig han er. Personlig har jeg festa meg mer med det Falkberget selv sa om Hedstrøm: Han er en «røst». Dette med Hedstrøms ulike røster i «Nattens brød» går igjen, han høres virkelig både som læremester og tuktemester. Jeg tror Falkberget også tenkte på sin egen røst, sin forfatterstemme i verket. Han uttalte en gang at Hedstrøm var den person han satte høyest i forfatterskapet, kanskje fordi budskapet om fred og barmhjertelig blir så tydelig formulert, og at Falkberget her virkelig får utfolde sin fabulerende evne.

Hedstrøm er den siste av personene som opptrer i verket, i en epilog fra mye senere. Han registrerer at smeltehytta er borte, men igjen står «nye førtjusande gårder og store åkrer.» Plogen er et vel så viktig redskap som malmsleden i verket, mens ropet om «penning» overdøver ropet om brød.

Grue gir gode grunner for at musikk og diktning går godt sammen i dette verket, derfor opera. Han siterer en uttalelse om at Hedstrøm er «ein slags kontrapunktisk figur.» Det kan du forstå en del av ved å lese boka!

Det har kommet et førtitall bøker om Falkberget! Kanskje den yngre generasjon vil holde minnet om dikteren fra Ratvolden levende på andre måter, enda mer gjennom film, data, dramatisering, opplesninger, musikk, opera og andre kunstarter, og «et sted å være.» Men selvsagt må tekstene ligge i bunn. Skolen er en viktig arena, likeså å få forskere på banen. Vi i dikterens nærområde må ikke stille oss likegyldig til et så stort forfatterskap, vår forfatter. Vi må huske at Falkberget nær på ble verdensmester i sitt fag, bare slått på målstreken. Men «Hedstrøm rir alltid videre»!

Send inn tekst og bilder «

Fortell fra kulturarrangementer og opplevelser, stort og smått!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken