(GD): – Sju kjente gjenstander er bevart. Alle eies av museer, forteller Torveig Dahl.

De skjøre tingene kan ha gått tapt. Men det er også mulig at det fortsatt finnes tallerkener, kopper og fat som ikke er registrert. Beskjeden fra lokalhistorikeren er klar: Hvis du har kjennskap til hvitmalt keramikk med blå dekor som ligner, må du ta kontakt.

Norges første

«Paa et Sted i Lessøe Præstegield nær Præstegaarden findes en nogenledes fiin blaa Leerart, hvor ogsaa Klokkeren paa Stedet havde anlegt en Pottemager-Fabrik» står det i Physisk og Ekonomisk Beskrivelse over Gudbrandsdalen fra 1785. Den spesielle virksomheten på Lesja blir også omtalt av historiker Gerhard Schøning, og flere andre som reiste gjennom Gudbrandsdalen i 1770-årene.

I dag vet vi at mannen het Fredrik Nicolai Anderssen Wiborg, og at han vokste opp i Ringsaker. Fajansefabrikken han etablerte i nærheten av prestegarden på Lesja kan sies å være Norges første.

Fajanse er en type keramikk. Den er ikke så hard som porselen, og dermed ikke like holdbar. Utgangspunktet er imidlertid det samme: Leire fra bakken som formes med hendene eller støpes i form, og brennes i ovn. Siden fajansen er ganske porøs, ble den dekket med hvit tinnglasur og ofte dekorert. Ved første blikk ligner den på mer eksklusiv porselen – og det var da også meningen.

– Fajanse kalles «fattigmannsporselen», forteller Torveig Dahl, som kan huske at fajanse var veldig populært da hun selv vokste opp.

Detektivarbeid

At det fantes en slik produksjon på Lesja for over 350 år siden, er ukjent for de fleste. I sommer blir fire eksemplarer av Lesja-fajansen vist fram i en utstilling i Ringebu prestegard. Gjenstandene er funnet andre steder på Østlandet.

Neste år er planen å ta utstillingen til Lesja. Og da håper Torveig Dahl og keramiker Marita Eri Mo å kunne vise fram keramikk som kanskje fortsatt finnes lokalt.

– Vi er veldig interessert i å komme i kontakt med folk som vet noe om dette, sier de.

Historien om fajanseproduksjonen er fascinerende. I en artikkel i Årboka for Lesja i 1999, kan vi lese at professor Hilmar Stigum dro på smilebåndet da artikkelforfatter og fajanseforsker Aase Bay Sjøvold i 1960-årene stilte spørsmål om signaturen «Læsø» på en tallerken kunne vise til Lesja i Gudbrandsdalen.

Det finnes flere samtidige reisebeskrivelser der «fajansefabrikken» er nevnt. Tekstene beskriver også hvor leireforekomsten skal ha vært. Tidligere i år dro Torveig Dahl og Marita Eri Mo til Lesja på befaring sammen med folk i det lokale historielaget. Ved hjelp av gamle kart og avstandsbeskrivelser kom de fram til at fabrikken kan ha ligget på Kjørvenes, langs den gamle strandlinja til Lesjavatnet. I dag tilhører arealet garden Vesle-Kolstad.

Testet leire

Leire og sand fra området ble tatt med til Ringebu, og keramiker Torbjørn Kvasbø. Han har brent glasur av sanden. Leiren viste seg å være vanskelig å bruke.

– Vi fant vel ikke helt den leiren som er omtalt. Det var mye organisk stoff i den, og den var ikke veldig plastisk, forteller Marita Eri Mo.

En prøvebrenning ga et nokså løst og porøst resultat.

Fredrik Wiborg kom til Lesja som klokker i 1751. Han hadde kone og barn. I 1754 kjøpte han plassen Søre Leire under Vesle-Kolstad vest for Lesja kirke.

– Hvordan kom ideen om en fajansefabrikk?

– Dette vet vi lite om. Men Wiborg var en entreprenør og innovatør. Dette var tidlig opplysningstid, med mange nye tanker og forsøksvirksomhet. Det var sikkert noen flinke folk som hadde hørt om dette, og som ville prøve, sier Torveig Dahl.

Hun påpeker at Lesja slett ikke var en isolert utkant. Det var mye handelsvirksomhet og trafikk til og fra kysten. På jernverket var det folk med kompetanse.

«Det lå i luften», skriver Aase Bay Sjøvold i sin artikkel. Fra 1720-årene ble det i Norge en stigende interesse for å utnytte sand og leirforekomster til keramisk produksjon i større målestokk.

Det anslås at fajanseproduksjonen på Lesja fant sted en periode rundt 1761.

En danske i Vågå

Noen fabrikk i moderne forstand ble det aldri på Lesja. Fajanseproduksjonen var nok begrenset. Samtidige skriftlige kilder omtaler virksomheten som «et ufullkomment forsøk». Lang avstand til handelsstedene og mangel på ved til brenningen (gardbrukerne var pålagt å levere brensel til jernverket) nevnes som utfordringer. Det manglet også en «duelig Mester». Wiborg fikk ikke tak i fagfolk som kunne lede og ta ansvar for produksjonen.

En annen fagmann skulle imidlertid sette preg på Lesja-fajansen. På garden Øy i Vågå befant det seg på denne tiden en dansk fajansemaler, som tidligere hadde jobbet ved en stor fabrikk i København. Han het Christian Brøsløw. Brøsløw sendte brev fra Vågå i 1761 og Hundorp i 1765. Bay Sjøvold mener det er sannsynlig at dansken også har vært på Lesja og dekorert fajanse.

Tallerken med Læsø-navnet er merket med bokstaven «B». Hvis B står for Brøsløw, kan det forklare hvorfor Lesja er feilskrevet «Læsø» – som den danske øya – og ikke Læssøe, som var den vanlige skrivemåten.

Ingen spor

Lesja-fajansen er dekorert med kobolt. Blåfargen er litt utvasket, noe som tyder på at fargestoffet Brøsløw fikk tak i, var av vekslende kvalitet. Motivene er inspirert av det som var moderne på kontinentet på 1600-1700-tallet: Kineseri – etterligning av kinesisk kunst, og akantusornamentikk.

Det er verdt å nevne at en av Norges store akantus-kunstnere bodde på en gard like ved fajansefabrikken. Treskjærer og rosemaler Jakob Bersveinson Klukstad hadde flere store oppdrag i Lesja kirke. Altertavlen – som regnes som Klukstads store mesterverk – sto ferdig i 1766.

At fabrikkeieren, fajansemaleren og treskjæreren omgikk hverandre, er sannsynlig, påpeker Torveig Dahl.

Søre Leire eksisterer ikke lenger. Landskapet endret seg etter at Lesjavatnet ble tappet ut. Det er ikke funnet fysiske spor etter den lille fabrikken med brenneovnen. Restene kan ha blitt pløyd ned i jorda eller ligge begravd i elvesanden. Nøyaktig hvor fabrikken lå, er foreløpig en velbegrunnet hypotese.

Arbeidet med å undersøke keramikkens historie og kår i Gudbrandsdalen vil fortsette. At det finnes forekomster av god leire flere steder i dalen, er kjent.

– Vi har lyst til å finne ut hva som er blitt produsert av keramikk, både som industri og kunsthåndverk, i regionen opp gjennom tidene, sier Marita Eri Mo, som oppfordrer folk som sitter på kunnskap eller gjenstander, om å ta kontakt.

I september arrangeres et seminar ved Senter for keramisk kunst i Ringebu prestegard. Her interesserte blant annet får prøve å dekorere nyprodusert «Lesja-fajanse».