Helsestien i Folldal

Av

Når du går inn hoveddøra i det relativt nye bygget med leiligheter for yngre funksjonshemmede i Folldal, blir du møtt av et kjempestort, nydelig bilde av Rondane. Jeg måtte svelge hardt, og det knøt seg i magen, da jeg så dette første gangen.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Påminnelsen om at det aldri mer blir verken rondetopper eller andre fjell å klatre til topps på – verken for min trafikkskadde sønn eller andre med store bevegelsesvansker. Garantert plassert og utvalgt i beste mening. Synet av Rondane – noe av det fineste vi kan se og oppleve, men for flere; uoppnåelig.

For ca et år siden leste jeg tilfeldigvis på nett, at ildsjeler i Folldal LHL hadde ønsker og planer for det som ble kalt en helsesti i Folldal. Et turmål som skulle tilrettelegges også for å kunne brukes av personer med ulike funksjonsnedsettelser. En mulighet til å komme seg «opp i høyden», kunne få samme nærhet til naturen som alle andre turgåere, kunne få samme utsikt over bygda og fjellene som andre «dokumenterer» i hukommelsen, fotoalbumet eller på facebook.

Jeg syntes helsesti-tanken var en strålende idé, bokstavelig talt hjertevarm - og inkluderende. Jeg husket plutselig et inderlig utsagn tjue år tilbake i tid. Fra en naturglad sommer- og vinterturgåer som fikk livet snudd opp-ned pga sykdom. «Tenk om det hadde vært en vaier som kunne dratt meg på ski gjennom skogen og opp mot snaua.» Savnet av Grønhøa og utsikt over folldalsfjellene var sterkt.

Umiddelbart etter at jeg leste om helsesti-prosjektet skrev jeg et åpent innlegg på facebook. I pur glede, optimisme og forventning - og med gode ønsker til LHL i fortsettelsen med arbeidet. I løpet av fjorsommeren ble jeg med på en RusleTusle-tur, for å se hvor stien var tenkt. Jeg gledet meg over å lese at LHL samarbeidet med Folldal kommune om tiltaket, at den lokale Lionsklubben nok en gang bidro med stor støtte til en aktivitet som kom alle til gode, og at det også ble gitt tilsagn om midler fra andre aktører.

Så kom motbakkene. Ikke de i tur-runden, men i meninger, uoverensstemmelser og beskyldninger. Via avisoppslag, brev på kommunens postliste der man kan be om innsyn, og via innlegg på sosiale medier – så skjønner jeg at helsestien ble kronglete. Jeg har forståelse for at det er reaksjoner på saksgangen når det er berørte parter som mener de er utelatt eller ikke har fått god nok informasjon. Slik er det ofte, at når planer eller bestemmelser blir fastsatt uten at berettigede parter har fått kommet med sitt syn – ja, da blir det konflikt. Jeg har selv erfart dette, flere ganger. Vi kjemper alle hver våre kamper.

Jeg legger meg ikke borti verken saksgang, reguleringsplaner eller diverse målinger. Det har jeg ikke forutsetninger for. Jeg har likevel tiltro til at prosjektgruppa som består av ulike fagpersoner fra Folldal kommune i tillegg til representanter fra LHL, har brukt både egen kunnskap og innhentet nødvendig kompetanse der det har vært behov gjennom planlegginga.

Fra eget ståsted, i dette tilfellet som pårørende til person med funksjonsnedsettelse, ser jeg betydningen av hva den planlagte helsestien kunne blitt. Det kunne blitt noe mer enn bare «å komme seg ut litt», som det så ofte sies om eldre og handikappede som tilbringer det meste av tida innenfor fire vegger. Det hadde faktisk blitt noe annet enn å bevege seg på gangveiene i sentrum eller andre ymse grendeveier. Å komme seg ut litt, er av enormt stor betydning i det daglige, men å komme seg ut på en litt lengre tur – ut i natur – har enda større betydning, selv om det ikke blir så ofte. Gjør det ikke det for alle?

Jeg vet at flere undrer seg om det er realistisk å bruke den planlagte stien for personer med funksjonsnedsettelser. Det er snodig hvor mye som går an hvis man har mot og vilje – og gode hjelpere. Første gang vi prøvde oss på Viewpoint Snøhetta med sønnen i en vanlig el-rullestol, var vi spente. Det gikk helt fint! Senere har vi vært der flere ganger, da med en rullestol som er mer tilpasset terreng, men som er stødigere å sitte i pluss at han styrer stolen selv.

Det å komme seg OPP – inn i naturen, inn på utsiktspunktet, «gå» samme turstien som alle andre, sitte inne i bygget og se Snøhetta, prate om steinhellene med faktaopplysninger på tur opp eller ned, dét har vært livskvalitet for en som var glad i fjellufta, jakt, fiske, bygda og gruvehistoria. Det gikk an å komme seg til topps både på søndagstur og sein kveldstur før sola gikk ned bak Snøhetta.

Det kunne gått an å få slike opplevelser med helsestien i Folldal også. For dem som ikke bare kan hive på seg joggeskoene når de vil, altså.. Ikke sikkert de hadde behov, ork eller styrke til å komme seg til toppen heller. Det var jo planlagt «stoppesteder» underveis. Benker her og der, hvor en kunne sette seg ned - puste på. Tørke svetten eller sjekke pulsslag for de mest ihuga og godt trente turfolk/trimmere. Kjenne mestring og tilfredshet – og et snev av normalitet – for de som måtte ha hjelp til å komme seg opp til benkene.

Når jeg leser om frykten for de store massene som kan finne på ta i bruk den planlagte helsestien, kjenner jeg dette som knyter seg i magen igjen. Om Stiftelsen Folldal Gruver har besøk av flere tusen turister hvert år, og som da kunne vært potensielle brukere av helsestien – hvor mange er det realistisk å tenke vil gjøre det, tro? Er det en strøm av rullestoler, rullatorer, svaksynte med kvit stokk og tilhørende hjelpere noen ser for seg? Sånn ca hver dag fra juni til september? Turbusser med japanere som fotograferer mot hytteterassen når koronarestriksjonene er over? Litt flere turkledde nå og da gjennom sommersesongen som faktisk ser mer på blomster, vekster, insekter, fugler, lytter til stillhet og naturlyder, ser på utsikten – mer enn å se på hytte- eller huseieren de få metrene av helsestien som har bebyggelse?

Vi som bor i bygda er glad for hver eneste en som vil bygge og bo her, enten det er hus eller hytter. Ja, det er faktisk mange som gjør om hytta til helårsbolig. Det er her de vil bli. Da må det jo være en god grunn for det? Kanskje flere grunner? Dele bygda med oss som bor her fast. Jeg gleder meg over lykter og lys i hver ei hytte og hus i vinter- og påskeferiene. Det blir mer liv og røre i bygda. Det blir nye bekjentskaper, og det gir inntekter for næringsdrivende. Vi vil ha dere her! Men vil dere ha oss – med og uten funksjonsnedsettelser? Året rundt?

Jeg startet med det store bildet av Rondane – en uoppnåelig virkelighet for flere. Men disse flere, kunne fått en mulighet til å SE fjellene – in natura – gjennom å bruke den planlagte turveien. Det store veggbildet, plassert i aller beste mening. Jeg tror akkurat det samme om helsestien i Folldal, en idé og et prosjekt, i aller, aller beste mening.

Jeg håper kommunestyret vedtar planene, og at helsestien kan tas i bruk neste sommer.

Dalholen, 18.05.2020

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken