Det gamle ættesamfunnet

Det er lett å tenke seg at de første bofaste hessdøler knelte i bønn til sine førkristne guder. Med håp om jaktlykke, fruktbarhet og god årsvekst holdt de ærbødig sin lille andakt til bruset fra fjellbekken – naturmenneskets liturgi under det store himmelhvelv.

Og fjellbonden gikk over Kjølen med sine offerdyr – til gudehovet på Sletta. Ved de blod-stenkte søylene fremførte han sine besvergelser og hedenske ritualer.

Det er gode åringer. Kornet på Hegseth modnes hvert år, og i dyregravene fanges elg og rein. I kalde høstkvelder gnistrer eldmørjen rundt de mange jernblestrene i utmarka. Men likevel- det er uro i den eldgamle fangst- og jordbrukskultur i Gauldalen. Ryktene om Olav Digre og ”Kvitekrist” har også nådd fjellbygdene. Merkelige ting skal ha skjedd med den døde kongens legeme. Snart banker den nye tid på døra til høvdingene på Hov. Med makt brennes det gamle hovet, og så lever tvil, tro og myter side om side langt inn i seinmiddelalderen.

Det er lite vi egentlig vet om livet i Ålen og Hessdalen i middelalderen (ca.500 -1500 e.Kr.). I den islandske Landnámabók fra 1100/1200-tallet nevnes Eilif Ørn fra Hof i Ål. Så nevnes ikke bygda igjen før 1206. På sin strabasiøse ferd over fjellet med den lille kongesønnen Håkon Håkonssøn kom birkebeinerne endelig til folk i Ål, hvor de fikk låne hester til sin videre ferd nedover Gauldalen til Nidaros. Den katolske kirke, sentralstyrt fra Roma, hadde vel femti år tidligere styrket sin stilling med erkebispesete i Nidaros, og med kristendommen som statsreligion måtte sjøl de gjenstridige trønderne ”krype til korset”. Før århundreskiftet 1200 strebet takmønet på små, nybygde stavkirker og klostre mot en evig himmel, og den spede klangen fra de første kirkeklokkene ljomet snart mellom åsliene i Haltdalen og Ålen.

Telling av årringer i bygningstømmeret daterer Haltdalen stavkirke tilbake til ca.1170, og rester av den gamle stavkirka i Ålen (bl.a. portaloverstykke og låsbeslag) indikerer noenlunde samme alder. Men et skjøte fra 1381 forteller også at det gamle ættesamfunnet med egne forsamlingshus (gildeskåler) og lover om bl.a. æresdrap var en realitet helt til reformasjonen. Bryllupsskikkene var heller ikke alltid i samsvar med de pietistiske strømningene på 1700-tallet. I 1778 ble Peder Olsen Vårhus tiltalt for ulovlig bryllupshold, nemlig ”skjenking av brennevin og annen overdådighet”. Det knyttes et gammelt sagn til den besværlige transportåren mellom Hessdalen til Ålen. En gang var det vanlig å våke over den døde siste natt før begravelsen (vakstuggu), og det ble gjerne konsumert sterk drikke før jordfestelsen. Sagnet sier at ved et fuktig gravøl på Vårhus ble følget så forsinket at de i mørket måtte sette igjen kista under Bendbrua. Et annet sagn forteller at den tid Dalsbygda soknet til Ålen, hadde kirkegjengerne kvilested på Borren. Trolig er ”Kjerkvollen” på bortsiden av Hesja, ved Trøen, et navneminne fra den tida. Før det ble vognveg gjennom bygda var den gamle «kjerk`vegen» på sørsida av Rognefjellet ferdselsåre mellom Hessdalen og Ålen.

I løpet av 50-årsperioden fra 1900-1950 steg folketallet i Hessdalen med ca. 150 personer, fra 249 til ca. 400. Ved krigens utbrudd i 1940 var bygda et noe nær ”sjøldrevet” samfunn med eget forsamlingshus, skole, 2 butikker og et stort antall veldrevne lag og foreninger. Men to viktige prosjekter manglet: kirke og helårsveg.


Den store dugnaden

Hessdalen hadde egen gravplass fra 1905, men som Arne Solem påpekte; «ein sakna eit Gudshus for dei levande.»

Stortingsmann Jon Reitan var den første som kastet frem tanken om et kirkebygg i Hessdalen. Sokneprest A. Bentzen ivret for å få realisert planene, og den 8.november 1936 kalte han og lærer Bjarne Kosberg sammen til et møte for å drøfte saken. Trass i vanskelige tider med arbeidsledighet og tvangsauksjoner, var det full oppslutning om det ambisiøse prosjektet. Ei kapellnemnd, ledet av Arne Solem, startet straks planleggingsarbeidet. Arbeidet fikken ”flying start”, da sokneprest Bentzen bekostet arkitekt, og Jon og Ingeborg Grantrøen ga gratis tomt. Arne Solem skriver: «Det heile så lyst og lovande ut. Men så kom planteikningar med overslag frå arkitekt Tverdahl, Trondheim. Ja, teikningane var ein meir enn nøgd med – men overslaget kom som ein kald dusj – kr. 45136.-. Kyrkja ville bli vakker – men pengane?»

Dugnadsånd og pågangsmot har aldri vært mangelvare i Hessdalen, for arbeidet ble likevel igangsatt – uten finansieringsplan og byggeløyve! Parallelt med tomtearbeid og grunnmuring forsøkte man på ulike måter å skaffe kapital. Den 30. november 1937 ble den første stenen lagt i muren, og sommeren 1938 sto grunnmuren ferdig. Kassabeholdningen var da på vel 2000,- kroner – midler som var skaffet til veie ved kronerulling i lokalavisa og ”donasjoner” fra bygdefolket.

Med et slikt utgangspunkt er det helt ubegripelig at hessdølene i løpet av to år klarte å reise en liten katedral oppunder fjellbandet. Også grannebygdene Ålen, Haltdalen og Singsås ga sine bidrag i form av billig/gratis tømmer, transporthjelp, osv. Statsråd Oscar Torp, som husket Hessdalen godt fra et besøk som 1.mai-taler, fikk bevilget 5000,- kroner over Kirke-departementets budsjett. Et lotteri med basar hver søndagskveld i Gammelskolen ga et netto-overskudd på hele 10.558,- kroner – omregnet etter dagens pengeverdi til 34.172,- .

Basaren var så populær at idrettslaget måtte avlyse et planlagt svømmekurs ved Rognsåsjøen. Hovedgevinsten, hesten Samson, ble innkjøpt og fôret av Peder E. Gjersvold.

Altertavla fra 1600-tallet

Likevel var kassa snart bunnskrapt, og i kommunekassa var det ingen ting å hente. Til slutt måtte byggenemnda kausjonere for et lån på 2000,- kroner, og utpå våren i 1941 var man kommet så langt at man tok til med interiøret. Men under krigen var det mangel på varer som murstein, lakk, sement, osv., og en stund overveide arkitekt Tverdahl å gå til innkjøp av gulvløper i papir! Heldigvis kunne hessdølene overta prekestolen og altertavla fra gammelkjerka i Ålen. Prekestolen er fra år 1705. Altertavla fra 1600-tallet betegnes som et enestående klenodium. Den var opprinnelig en del av inventaret i den gamle stavkjerka i Ålen. Tavla er tredelt, med nattverdens innstiftelse i midten, «Abrahams offer» i det venstre feltet og korsfestelsen i det høyre. Nattverden har fått denne teksten: «Du gaffst dem Brød af Himmelen der de hungrede og lodst udgaa Vand af Stenene der de tøtstede.» Fra bibelhistorien husker vi fortellingen om mirakelet i ørkenen da det regnet manna (plantesaft) fra himmelen, og at Moses slo vann av klippen på Moria berg. I buefeltet over nattverden fremstilles «Skapelsen», mens evangelistene med penn, blekkhus og flere bøker er plassert i sidefløyene. Stilmessig er altertavla formet som et middelaldersk alterskap med fløydører som kunne lukkes. På baksida kan vi lese navna på bidragsytere som har støttet utbedring og fornyelse av tårn, maling og klokke i første del av 1700-tallet – blant andre Mons Gjersvold, Peder Hegseth og Halvor Aspaas fra Hessdalen. Det fortelles at en gammel hessdøl uttrykte ønsket om restaurering av tavla med følgende kommentar: ”Vi må fill freske lite på gubban!” Heldigvis ble arbeidet utsatt, for i 2007 ble altertavla hentet av representanter for kulturminneforvaltninga. Et forprosjekt med en kostnadsramme på ca. 295.000,- , bekostet av Riksantikvaren, skulle danne grunnlag for en mer omfattende restaurering. Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) skriver i sin rapport: «Altertavlen er unik i kombinasjonen av konstruksjon, motiv og maling. Vi har ingen lignende altertavler bevart i Norge.» I rapporten påpekes det videre vektlegging av konservering, med retusjering/oppretting på «et minimumsnivå, og slik bevare altertavlen som historisk kildemateriale.»


Med maling og kost

Orgel ble gitt som gave av Harald Åsen i Haltdalen. Til tross for nye innsamlingsaksjoner, slet byggenemnda med økonomien. Til slutt var det ingen annen råd enn å søke NS-myndighetene om bevilgning over statsbudsjettet. Våren 1942 kom det beskjed om at man var tildelt 5000.- kr., og en ny basar innbrakte 3000,- kr. Sokneprest Bentzen kunne snart ta kirka i bruk til kirkelige handlinger, og pinsehelga 1943 ble det første brurparet viet i Hessdalen kirke. For å hindre at NS-myndighetene skulle stå i spissen for innvielsen, ventet man med å ferdigstille nybygget til etter krigen. Bentzen, som satt i tysk fangenskap til freden i mai 1945, sa fra seg soknekallet, og Olaf Havdal ble ny sokneprest. Han skrev et opprop i Trondheimsavisene under mottoet ”Fjellbygda som bygger kyrkje”. Pengene strømmet inn. Det var fortsatt rasjonering på varer, men Tverdahl ble innvilget 200 liter linolje, og nå begynte en hektisk periode med maling og kost. Halvard Bakås skriver at da arkitekten hadde bestemt seg for rød farge, ble Bersvend Kjerrengvoll så opprørt at han truet med å ”tenne ti à”. Ikke alle vet at Halvard var sterkt delaktig i malerarbeidene og utsmykningen av kirka. ”Med litt framsynthet kunne han vært oppfinneren av malerrullen,” forteller Kjell Bakås. ”Da de malte taket, laget han en halv sylinder for å effektivisere arbeidet!”


Innvielsen 3. juli 1949

Halvard skriver (utdrag): - Så opprant den store dagen, 3. juli 1949. Sol fra skyfri himmel, veien til kirka var full av folk, busser og biler fra fjern og nær kom. Og aldri har vel så mange mennesker vært samlet i Hessdalen noen gang. En regner med at det var 1200 mennesker samlet. To gudstjenester ble holdt, men mange slapp ikke inn. Seks prester anført av biskop Fjellbu gikk i prosesjon til kirka. Slik som den da stod, hadde den kostet 47.000,- kr., derav 15.000,- i offentlig stønad.

Avslutningsvis skriver Halvard at ”hele bygda har æren av at vi fikk ei kirke i Hessdalen”, men framhever samtidig Arne Solems rolle som ”sakfører”, pådriver og leder av bygge -komitéen. ”Folket i dalen holder av kirka si, og vi bøyer oss i ærbødighet for de ildsjelene som fikk reist denne ”Fjellets katedral” med en startkapital på 1500,- kroner”.

Peder Drøyvollmos 50-årsberetning, ”Hessdalen kirke – 1949 -1999” , tar for seg bruken av kirka fram til millenium. Blant mange interessante fakta leser vi at Hanna Antonie Grøtådal (Vårhus) var det første barn som ble døpt i Hessdalen kirke, den 19.juli 1942. Første ektepar som ble vigd i kirka, var Dagny Ingvaldsdtr. Løkken og Anders Hage, den 12. juni 1943. Første konfirmasjon i kirka fant sted den 4. juni 1961, og konfirmantene var: Kjell Bakås, Bjørn Annar Drøivollsmo, Jarle Engesvoll, Knut Børre Grønås, Peder Bjarne Grønås, Lars Trøen, Morten Vårhus, Willy Vårhus, Kjellbjørg Engesvoll, Bjørg Ingrun Gjersvoll, Marit Larstuvoll, Ann Mari Moen, Ingeborg Irene Trøen og Ingrid Trøen.

Vona og trua

Peder Drøyvollmos beretning forteller også om alt det praktiske arbeidet menigheten og menighetsrådet har utført i disse åra. Tross synkende folketall har hessdølene igjen vist at med «samse tak» og tro på fellesskapsløsninger er det mulig å ivareta og hegne om «den sakrale arven» fra forfedre og – mødre. Opprettelsen av orgelfond i 1995 skaffet midler til innkjøp av nytt orgel til 80. 000,- kroner i 1998. Samme år tiltrådte Nicolay Kostov som organist. Han avløste kantor John Arthur Smith (1984 -1998). I 2003 ble det avduket en minnestein over de som utvandret til Amerika i 1853. Blant de 12 første emigrantene fra Ålen sokn var «ungkarl» Ole Andersen Borren, ekteparet Anders Monsen Gjersvold og Beret Johnsdtr. med guttene John (8 år) og Mons (4år).

Kirkegården fikk sin egen minnelund i august 2018 – et tiltak som er ment å imøtekomme vår hektiske tidsånd med mobilitet og en travel kvardag. Likeens har Den norske kirke også gjennomført organisatoriske endringer de siste ti-åra. Fra januar 1997 ble Hessdalen sokn opprettet som eget sokn i Nidaros bispedømme. Etter den nye kirkeloven skal menighetsrådene nå «vekke og nære det kristne budskap».

2017 er nevnt som et kirkehistorisk merkeår. Det var da 500 år siden Martin Luther formulerte sine 95 teser mot avlatshandelen, og «reformasjonen» fra 1. januar 2017 løste på det tette båndet mellom stat og kirke ut fra hensynet til religionsfrihet og likestilling mellom tros- og livssynssamfunn. Vår evangelisk - lutherske kirke fikk samtidig både større sjølstendighet og nye oppgaver som arbeidsgiver og økonomiforvalter. Men uansett denne gjennomgripende reformen sier leder i Kirkerådet (2017), Kristin Gunleiksrud Raaum, at «vi vil også i årene fremover fylle oppgaven som Norges folkekirke, åpen for alle, et sted der man kan få rom for sin tro, tvil og undring.»

Og i dette perspektivet inviterer vi til jubileumsgudstjeneste i Hessdalen, søndag 23. juni 2019. Bygda har i dag ei tidsmessig og velholdt kirke som det er all grunn til å være stolt av. I salmen som Arne Solem skrev til innviinga i 1949, løfter han fram ”vona og trua – som ei gneiste, da kyrkja seg reiste, dag etter dag frå bakken berr”. Og som biskop Fjellbu uttrykte det i sin vigslingstale - «reist i hellig lettsindighet!»


Hessdalen, mai 2019

Kilder: Arne Solem: «Ei kyrkje blir til»

Halvard Bakås/Peder Drøyvollsmo: «Hessdalen kirke 50 år, 1949 -1999»

Ole Gunnar Folde: «Roser i skrinn jord», utgitt 2008

Hessdalen menighetsråd: Protokoller

Riksantikvarens konserveringsapport av 2009