Linda (26) skrev om det vanskelige valget

Odelsjenta Linda Erlien Borren skriver om det vanskelige valget om å ta over hjemgården eller la faren bli siste generasjon på Borren innerst i Hessdalen

Odelsjenta Linda Erlien Borren skriver om det vanskelige valget om å ta over hjemgården eller la faren bli siste generasjon på Borren innerst i Hessdalen Foto:

Denne helga er det Litteraturfest i Bergstaden. Der har du mulighet til å treffe hessdalsjenta Linda Erlien Borren (26) som sist vinter ga ut den viktige boka «Veien hjem», «fortellingen om en gård, et valg, og om alle skrittene det tok å komme dit».

DEL

I Trevarefabrikken lørdag har du mulighet til å bli bedre kjent med den 26-årige odelsjenta i bokbad med Marianne Moseng Breigutu. Da Borren fikk tilbud om jobb på sin gamle skole, måtte hun som odelsjente på en gård like oppunder fjellbandet, ta et valg om familiens felles livsprosjekt også skulle bli hennes livsprosjekt. Nå har hun valgt å ta turen til Litteraturfest Røros, og dere får mulighet til å høre mer om valget som til slutt endte opp i boka «Veien hjem».

Et kjent tema

En del lesere har nok kjent seg godt igjen i de vanskelige tankene Linda har delt rundt den personlige prosessen bak valget om å skulle ta over eller gi avkall på hjemgården mens de leste «Veien hjem». Linda tilhører den generasjonen som kanskje for første gang har et reelt valg, men ingen kan si at denne muligheten representerer noe enkelt valg.
-Rett som er blir jeg stoppet på butikken eller kontaktet av ukjente folk som kjenner seg godt igjen i tematikken i boka. Det er veldig hyggelig å få bekreftelse på at jeg har skrevet om noe mange har i bakhodet og kan nikke gjenkjennende over.

Fra hemmelig til offentlig

Linda har alltid likt å skrive, og er glad i både vakre ord, setninger og små hverdagsglimt. Fortryllende ord og skrevne skatter har i mange år blitt samlet og gjemt på i små private notatbøker og hemmelige rom i hodet.
- Jeg tenker at skriving, som all annen kunst, er et forsøk på å stoppe tida. Det handler om å bruke ord til å fange hendelser, følelser eller tanker, og holde dem fast på et vis, så de ikke slipper unna oss, så tida ikke kan viske dem vekk, så vi får mulighet til å studere dem, og sjans til å prøve å forstå dem. Skriving for meg er en pustepause, en anledning til å samle og sortere tanker, få ut frustrasjon eller andre følelser som jeg trenger å få utløp for. Jeg har et elsk/hat-forhold til det. På en måte kan det være en byrde, blant annet fordi jeg ofte ikke får ro dersom det er noe jeg trenger å uttrykke eller få ut av systemet, men sliter med å formulere meg nøyaktig som jeg vil. Samtidig er det forløsende, de gangene jeg lykkes.

Den dagen verden stoppet opp

Plutselig en dag stoppet tiden opp, på ordentlig. Hverdagen som lærer i travle og urbane Trondheim blant måkefamilier, asfalt og hektiske mennesker som hastet fra det ene til det andre i hver sin egen boble, ble med ett bare en kulisse i Lindas liv.
-Konvolutten med jobbtilbud i hjembygda Ålen gjorde det store valget rundt framtida og hjemgården Borren så nært, reelt, spennende, men også skummelt og avgjørende. Å skulle beskrive mitt personlige tankekaos og formidle min personlige historie i ei bok som andre kunne lese og dermed ta del i, var imidlertid Kagge forlag sin idè. De kontaktet meg på bakgrunn av en tekst jeg hadde skrevet i mer generelle former på Harvest, og det var først da ballen begynte å rulle, forteller Linda.

Ville stå for innholdet

Balansen mellom sakprosa og skjønnlitteratur var ingen naturlig eller enkel sjanger å skulle formidle en så personlig historie på.
- Jeg hadde mange runder med meg selv før jeg klarte å slippe meg løs med skrivingen av «Veien hjem», nettopp fordi det føltes så intimt. Jeg hadde først lyst til å skrive en skjønnlitterær bok med oppdiktede karakterer, en fiktiv gård og anonymisert bygd og ei historie der jeg kunne gjemme og pakke inn de personlige følelsene i, men det føltes ikke riktig.

- Underveis i prosessen, gikk det opp for meg det ville tjene historien at fortellinger, årstall og fakta stemte med virkeligheten, at boka skulle bli personlig. Alt som står der er jo sant, alle menneskene lever eller har levd. Det var passasjer jeg syntes var ubehagelig å skrive fordi det føltes så nært, men jeg ble etter hvert så oppslukt av prosjektet og opptatt av at boka skulle bli så bra som mulig, at slikt kom i annen rekke.


Over all forventning

En ting er selve skriveprosessen, en annen ting er det som kom i etterkant. Boka har skapt blest og fått gode anmeldelser, vekket følelser og engasjement og kanskje vekket til live oppmerksomheten rundt det såre temaet og de dilemmaer gårdsoverdragelse noen ganger fører med seg.
-For meg var målet bare å klare å skrive ei bok jeg var fornøyd med. Hva som ventet etter at den kom ut, hadde jeg ikke tenkt så mye på. Mottakelsen har vært over all forventning, og jeg er takknemlig for at så mange har tatt seg tid til å skrive og kontakte meg om sin opplevelse av boka.

Artikkeltags