I øyekroken til de to trauste mannfolka hadde tårene presset seg fram, før de ble skyndsomt tørket vekk med noen kommentarer om at «nå blir det ei ny tid for Nord-Østerdalen». Det var da jeg lærte at det går an å gråte av glede. Og det var da jeg lærte hvor tøft det kan være å få realisert drømmer, for prosessen hadde vært særdeles krevende og møysommelig.

Men nå hadde folket i de sju Nord-Østerdalskommunene gått sammen og dannet et andelslag med det formål «å forsyne Nord-Østerdal med elektrisk energi». Nå gikk det bokstavelig talt mot lysere tider. Og på riksplan var kampen om hjemfallsretten for lengst vunnet. Det sikret at fellesskapet ved staten skulle få full eiendomsrett til vannfallet med tilhørende innretninger, uten betaling ved konsesjonstidens utløp.

70 år er gått, og det som BLE ei ny tid for folket i de karrige fjellbygdene og resten av fedrelandet. Men nå er det i ferd med å rakne. Krafta er ikke lenger vår kollektive eiendom, men et kommersielt produkt på lik linje med pizza og sydenturer. På markedsplassen til Nord-pool settes prisen av den som er villig til å betale mest, og den dyreste kilowatten blir det alle må betale.

Dagens maktelite, med noen unntak, begrunner utviklingen med å være «solidarisk.» Det slår ikke bare an hos markedsliberalister, men går rett i hjerterota til gamle sosialdemokrater. «Solidaritet» er et hedersord. Men er det å forsvare ACER og EU sine energipakker det samme som å være solidarisk?

Tvert imot. Å sette egne interesser over styr for å hjelpe andre har ingen ting med solidaritet å gjøre. Da gjør vi både fellesskapet og oss selv en bjørnetjeneste. Sosialpsykologen Arne Sjølund kalte det for «oppofrelses-nivået», i klar motsetning til «solidaritets-nivået», hvor en bidrar til helheten ved samtidig å ivareta egne behov.

Nå setter heldigvis sterke krefter ned foten, og Sp’s energipolitiske talsperson, «vår» Per Martin Sandtrøen, går ut med et klart krav til regjeringspartner Arbeiderpartiet om at EUs fjerde energimarkedspakke ikke må bli vedtatt.

Tilbake til lokalhistorien: Krafta kom til Nord-Østerdalen ved at hver kommune IVARETOK, ikke OPPGAV, sine interesser ved å gå sammen om kraftutbygginga. Men i dag hadde det nok ikke vært gledes-tårer, men sørge-tårer, som piplet fram i øyekroken til de to trauste mennene fra 1954. Dessverre.