Gå til sidens hovedinnhold

Hold fast i håpet!

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg kan godt argumentere for Rosenborg som seriemester. Men jeg må lage jugekors mens jeg gjør det:

Treningskamper er, ja nettopp; treningskamper, og denne sesongoppkjøringa har vært spesiell, og RBK har måttet spille bare noen få lokale matcher, og det er ikke mye å bli klok av, og vi har mange eksempler på at en ikke skal legge for mye vekt på det som skjer før det blir alvor. Du hører det samme som jeg: Det der er ikke troverdig.

Da kan vi heller droppe jugekorset, og si som sant er: Åge Hareide får alltid skikk på forsvarsspillet i lagene sine, og han har ryddet i stallen slik at det er blitt både dynamisk og harmonisk, i en skjønn kombinasjon, og han har en merittliste som egentlig ingen norsk trener kan varte opp med, fordi han har fordelt triumfene på flere klubber og landslag i både Norge, Sverige og Danmark.

Han har en udiskutabel autoritet, som ingen RBK-trener har hatt siden far sjøl, og den får han bruk for denne uka, for nå må han både røske opp i hodene til spillerne, samtidig som han selv viser at han er rolig, og dermed sørger for at selvtilliten sprer seg i laget.

Innimellom fungerer det såkalte «press-spillet», som egentlig er det samme som Nils Arne ville gjøre da han oppfordret spillerne til å «gå ut og sjokke» motstanderen. I starten av kampen mot Ranheim ble motstanderen jaget inn på egen halvdel, og nektet å komme seg ut derfra. Det er ett element i det som nå for tiden omtales som «moderne fotball».

Med andre ord: Jeg er fortsatt trygg på at seriemesterskapet blir et oppgjør mellom Molde og RBK, med Vålerenga som førsteutfordrer og Bodø/Glimt som mulig andreutfordrer.

Men i den uka som gjenstår før seriestarten er det nok å bekymre seg for i Rosenborg:

Rytmen i angrepsspillet er ikke god, mest fordi midtbanen halter; Markus Henriksen er blitt bedre som sentral, men han er fortsatt ingen opplagt igangsetter, Zachariassen virrer litt rundt uten helt å finne rom å løpe i, og tidspunktet å løpe inn i dem, og Vebjørn Hoff er verken det ene eller det andre; ikke igangsetter og ikke fullblods indreløper. Alle tre er hver for seg glimrende fotballspillere, men sammen…..

Det er litt pussig at mens Ivar Koteng helt siden han ble styreleder i Rosenborg har proklamert at han ønsker seg tilbake til røttene, hvilket vil si til spillestilen fra Nils Arnes tid, hvilket også vil si til de viktigste suksesskriteriene fra den gang, så har Åge alltid vært en mer pragmatisk trener, som i større grad enn Drillo og Nils Arne har hatt evnen til å tilpasse spillestilen sin. Han har til og med omtalt Drillo som «spillestilsfundamentalist», og det kan han ha rett i, men i så fall er Nils Arne minst like fundamentalistisk.

De fleste vil si at Åge spiller moderne fotball, som blant annet kjennetegnes av vektlegginga på høyt press (som Drillo tidlig omtalte som det neste utviklingstrekket, og Nils Arne altså stadig ville prøve, uten å få tilslutning…). Her leter Åges Rosenborg litt etter identiteten. Han har selv sagt at forrige gang han kom var det som å overta et selvspillende piano, der han strammet opp den defensive strukturen litt. Nå må han bygge fra grunnen.

Det er ikke helt lett å se hva han prøver på, bortsett fra at han åpenbart vil bedre det defensive spillet og øke løpskapasiteten. Jeg tror han i tillegg burde interessere seg litt mer for det Trond Henriksen prøvde på da han hadde hovedansvaret etter Horneland.

Uten jugekors er jeg fortsatt tilnærmet overbevist om at det blir bra. Men jeg er usikker på hvor bra. Lista ligger høyt, på seriemesterskap og gruppespill i Europa. Vi er ikke der ennå……

Kommentarer til denne saken