Monicha har hatt en totimers treningsøkt allerede når vi treffes denne augustformiddagen. Og dagen før kom hun hjem fra Rättvik i Sverige der hun var gjesteskytter under SM, det svenske mesterskapet.

– Hvordan gikk det?

– Jeg ble først, da, svarer den beskjedne gjesteskytteren fra HEG Idrettslag.

– Du slo den svenske mesteren?

– Ja.

I verdensmesterskapet i Terni i Italia går de innledende konkurransene 5. og 6. september. Går hun videre, blir det miks lagskyting med en mann og en dame på laget dagen etter. Den 8. – kan hun så få sjansen til å skyte seg oppover på resultatlista individuelt. Semifinale og finale går 10. september. Deltakerne som konkurrerer i såkalt 3D, skyter på dyr laget av gummi. De går en cirka tre kilometer lang løype med 24 poster og skyter på 5–30 meters avstand i hennes klasse. Det gjelder å finne ut avstanden og hvordan en best treffer dyret.

Poeng gis avhengig av hvor på dyret de treffer, med flest poeng for hjertet. Deltakerne starter med å gå fire sammen i hver gruppe og konkurrerer mot hverandre. Runden etter skjer en siding.

Tilfeldig start

Sønnen Bjørn Einar (13) begynte med bueskyting. Monicha kjørte ham til og fra trening i Galåen. For å ha noe å gjøre de to timene han trente, prøvde hun å skyte litt. Det gikk ikke lang tid før hun ble bitt av basillen og kjøpte sitt eget utstyr.

– Jeg har aldri sikta på noe før, annet enn med foten, sier hun og viser til en periode med fotball i yngre dager.

– Hva er det med bueskyting, hva fikk deg hekta på idretten?

– Først var det det sosiale. Det er et veldig godt miljø. Jeg følte at jeg ble tatt imot veldig bra når jeg reiste rundt på stevner, forteller Monicha og ler når hun beskriver idretten:

– Det er jo galskap. Vi reiser rundt i verden og skyter på gummidyr i skogen!

Bueskyting er en presisjonsidrett. For Monicha er hobbyen etter hvert blitt altoppslukende, en livsstil. Nå om dagen går det i bueskyting hele døgnet.

– Jeg kan våkne om natta og tenke: «Slik kan jeg gjøre det, ja!» smiler hun.

– Du er perfeksjonist?

– Jeg er standhaftig og disiplinert, ja, sier hun og forteller at hun egentlig ikke er noe konkurransemenneske. – Jeg må helst være best nesten før jeg begynner, fortsetter hun og medgir at idretten kan gå veldig opp og ned.

– Hva er målet du strekker deg etter?

– Å få til det gode skuddet, følelsen av at det sitter akkurat der det skal helt fra jeg spenner buen. Det går på følelser, iallfall for meg.

Når Monicha trener, gir hun seg sjøl arbeidsoppgaver. Jobber standhaftig med den konkrete oppgaven. Så gir hun seg nye oppgaver, eller går tilbake til en tidligere. Jeg blir mer oppmerksom på hvilke oppgaver jeg skal jobbe med etter hvert. Hun drar gjerne til Galåen og trener, men kan også drive på området bak huset i Vollberget. Det blir mye egentrening nå. Slik har det ikke alltid vært.

Skryter av treneren

Lars Erik Amundsen har vært hovedtreneren de tre åra hun har vært aktiv.

– Han gjorde oss kjent i miljøet og er virkelig en pådriver. Jeg har sugd til meg masse kunnskap fra ham. Han trengte ikke fortelle meg hva jeg skulle gjøre, jeg kunne bare henge på ham. Jeg kan ikke sette ord på hvor mye det har betydd for meg, han utvikler seg sjøl for å utvikle oss andre, sier hun engasjert.

Monicha er praktiker, så det å «henge på treneren» er måten hun lærer best på. Nå er hun kommet så langt at hun «tuner» utstyret sjøl og prøver ut om det fungerer. Det hadde hun ikke vært i stand til hadde hun ikke fått den gode grunnopplæringa. Naturlig nok må hun også trene styrke og kondisjon. Men aller viktigst er kanskje den mentale treninga. Hun får høre at hun oppleves som rolig. Mental trening har hun drevet med i mange år, uavhengig av idretten, og hun er god til å lese andre mennesker.

– Jeg søker løsninger i de utfordringene jeg har, og i vinter har jeg utdannet meg til mental trener. Har lekt litt med det på hobbybasis tidligere, sier hun.

Bueskytingen har gjort henne godt på det personlige planet også.

– Egentlig er jeg en lukket person som har behov for mye tid for meg sjøl. Er langt utenfor komfortsonen nå, jeg skal jo fader meg ut i den store verden òg, ler hun.

Lykke til i VM i 3D, Monicha!