Koronakrisen: Tatt med buksa nede

Jan Kåre Moan, Senterpartiet. 72 år gammel, bor på Tynset. Pensjonist og rådgiver.

Jan Kåre Moan, Senterpartiet. 72 år gammel, bor på Tynset. Pensjonist og rådgiver. Foto:

Av
DEL

MeningsrettenEt lite virus var det som skulle til. En opportunistisk liten mikroorganisme som freidig ser sitt snitt til slå seg ned i luftveiene våre og true oss på livet. Det var det som skulle til for å avsløre standarden, eller «sosialkarakteren», som den for lengst avdøde sosiologen David Riesman ville ha uttrykt det. Med det mente han den tidstypiske sjela vår, karaktertrekk som utvikles og blir fremtredende under de til enhver tid rådende samfunnsforhold. Det er når kriser inntreffer at alt skarpstilles.

Det er da fokus flyttes fra fine ord til nådeløs erkjennelse. Og vi som trodde vi var så kloke og rasjonelle! Og vi som trodde at ved å bla opp oljepenger så skaffer vi oss det vi ønsker! Ikke bare medisiner og medisinsk utstyr, men alt vi ellers måtte ha behov for: Billig mat, klimakvoter, fengselsplasser, hjelp til flyktninger utenfor våre egne grenser, etc., etc.

Så blir alt plutselig snudd på hodet: Små usynlige kinavirus får oss til å løpe om kapp til butikken og hamstre alt fra ris til dopapir, røske mengder av antibac ned fra hyllene på apoteket, slåss om å pneumokokk-vaksine, masse-forflytte oss inn og ut av risikosoner med taxfree årgangsvin i bagasjen, arrangere koronafester for å ha det litt gøy oppe i alt det triste samt neglisjere det meste av råd fra såkalte «fagfolk». Nå ser vi det klart. Nå avslører vi hva som bor i oss. Den norske folkesjela anno 2020 er tydeliggjort.

Dette kan sikkert forklares med frykt, vil noen hevde. Når frykt overskrider en viss intensitet, handler vi irrasjonelt. Det vet vi. Men så viser det seg at det slett ikke er de med størst grunn til å frykte som oppfører seg uansvarlig. Det er ikke de gamle eller de med underliggende sykdommer det her er snakk om. Nei, det er de yngre, spreke, velutdannede menneskene, de med liten risiko for selv å bli alvorlig syk, som turer fram uten hensyn til «sveklingene» rundt seg. Ekstra problematisk blir det når denne selvsentrerte individualismen kombineres med stygg-sinte kinavirus. For de andre, men også i siste instans for en selv, og alltid for fellesskapet.

Da Ibsen sjokkerte med sin «Brand» for mer enn halvannet hundreår siden, var det fordi han, ifølge Halvdan Koht, «gjorde samvitet til den einskilde til den slagmarka der alle spørsmål skulle bli avgjort.» Nå er ikke samvittigheten noen frodig slagmark lenger. Tvert imot. I den grad den i det hele tatt måtte eksistere, kan det virke som om den for majoriteten av dagens nordmenn mer er et sted for lagring av bekymringsløs selvtilfredshet.

De politiske myndighetene forsøkte å ta grep og vise handlekraft. Men lenge, for lenge, ble det med forsøket. Det virket som om de fremdeles ikke maktet å ta innover seg at alle er seg selv nærmest, særlig når det er krise. Det burde derfor ikke overraske noen at andre land prioriterer sine egne og innfører eksportforbud når det er begrenset tilgang på livsviktig utstyr. I tillegg får det politiske flertallet, og hele befolkningen, nå smake følgene av mange år med strutsepolitikk. Under henvisning til EØS-avtalen ble en samfunnsviktig institusjon som Norsk Medisinaldepot avviklet allerede i 1994, noe som gjorde forsyningen til norske apoteker komplisert og usikker. Nå betaler vi prisen. Vi har ikke nok på lager, og vi produserer ikke selv. Og hva med matvaresikkerheten vår? Hvor lenge skal øynene forbli lukket?

Koronakrisen (og nå også kronekrisen) illustrerer med all tydelighet at det å tenke langsiktig, ta høyde for alle eventualiteter og ivareta helheten er de politiske myndighetenes fremste ansvar og at kortsiktig økonomisk gevinst er en dårlig politisk rettesnor.

Så glapp det også for de sentrale faglige myndighetene. Hvordan opptrer og kommuniserer du i kriser? Finn fram kursnotatene, helsetopper, så vil dere se at det avhenger av faktorer som tidspress, alvorlighetsgrad samt målgruppens størrelse og beskaffenhet. Når situasjonen er prekær, stresset og preget av liten tid er det ikke bare legitimt, men helt nødvendig å opptre tydelig og resolutt. Derfor blir det noe hjelpeløst over det hele når dere bruker formuleringer som «vi vurderer» og, enda verre, «vi ber kommunene vurdere.» Når pandemien tvinger seg på, er delegering av ansvar og tidkrevende konsultasjoner rett og slett «kontraindisert», for å si det på stammespråket. Det som skal formidles er det ferdig vurderte, konklusjonen – «that`s it!» Lettfattelig, konkret, med autoritet. Ekstra viktig blir dette i et samfunn hvor kunnskap relativiseres og overprøves av alle og enhver, uavhengig av egen kompetanse og dømmekraft.

Covid-19 er en brysom fiende som har tatt oss med buksa nede. Nå ser vi heldigvis klare tegn på samling om nødvendige grep for å trekke buksa på igjen. «Krise» betyr som kjent vendepunkt. Da får vi håpe og tro at lært av det slemme viruset – lært at vi må stå sammen, stole på oss selv og utarbeide en nasjonal beredskap som fungerer i krisetider. Men da må solidaritet og samhold igjen finne veien inn i den norske folkesjela.

Send inn leserbrev «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags