Helga Reidun Bergebakken Nesset kardet og spant og fortalte om arbeidsstunda i skumringen.
Tonje Hovensjø Løkken

Tidsreise til 1800-tallet i Lonåsstua

I publikum var også en kvinne hvis mor var født i stua.
Publisert

Lonåsstua på Tynset bygdemuseum er fra 1700-tallet. Det bodde folk i huset til rundt 1920, og Eldbjørg Sletten kunne fortelle at hennes mor faktisk ble født i Lonåsstua.

– Bestefaren min solgte senere stua til museet, forklarer hun.

2016-menneskene fikk være med Helga Reidun Bergebakken Nesset fra Anno museum og hennes hjelpere tilbake til en kveld på 1800-tallet onsdag.

Synnøve batt hussu'er

Nesset satt med karding og spinning, Synnøve Viken Røe strikket hverdagsstrømper, og Eisten Aaseng hadde husbondens rolle og spikket rivetinner av hegg til den heller tannløse riva han hadde tatt med seg.

– Det var forskjell på rivene som kar og kvinnfolk brukte. Damerivene var litt mindre, sa han, og kommenterte at det nok ikke er noen som reparerer riva si slik i dag som 1800-tallskarene når de satt ved peisen og spikket nye tinner.

Bjørnehistorier, spøkelseshistorier, gåter og gamle værmerker kom fra både publikum og arrangører.

Da Ingrid hadde ladd børse på veggen

Flere bjørnehistorier hadde Helga Reidun Bergebakken Nesset å komme med.

– Den første er en bjønnhistorie fra nordmed Savalen. Det var mye rovdyr der; ved Nordatevangom slo de som regel i lokk for å skremme bjørnen. Ingrid Norsen fra Alvdal var der alene med hele ungeflokken, og bjørnen kom så nær som til fjøsdøra. Ingrid hadde ei ladd børse på veggen, og hun tenkte nok å skyte da hun så bjørneøret på ruta. Men sa var det en unge som skrek til, og hun våget ikke, sa Nesset.

– Bjørnen fortsatte videre på veg mot Grasgodtvangen, Ingrid skjøt etter den, men råkte ikke, la Nesset til.

Hun fortalte også om et sted som kalles Bjønnbåsen i Saval-området, der bjørnen skal ha slått fem kyr og skadet to til så de måtte avlives.

– Kveldssetene var tida på dagen da det ble overført historier, sanger og regler, forklarte hun.

– Hos oss på Alvdal var det slik at det var på tide å så om våren når snøfonnene i Baugsberget så ut som ku og kalv, kunne Nesset fortelle.

Arne Dag Østigård nevnte «Marimøss-fonna» i Grønnfjellet som et merke for slåttestart rundt marimesse på kalenderen.

Østigård presenterte for øvrig litteratur fra den aktuelle epoken på 1800-tallet.

Madrassen var full av høy, halm eller starr

Publikum fikk en grundig innføring i både klesdrakt, kveldsmat og ikke minst rutinene rundt ferden til sengs om kvelden, der madrassen var en bost stappet med høy, der det lå kalveskinn og sauefell i senga, og der det eneste som hadde dun i seg, var den store puta.

– Det gjaldt å nytte tida under kveldssetet, forklarte Nesset, mens hun spant tråd i den mørke stua. Restene av dagslyset ble supplert kun med stearinlysflammene inne.

– Garnet ble spunnet på rokken, der én tråd ble spunnet. Senere ble to tråder tvinnet sammen til totrådsgarn, som Synnøve sitter og strikker strømmer av, forklarte hun. «Å bitte hussu'er» er dialektmåten å si strikke strømper på.

Alle åt fra samme bollen

Folk benket seg i stua, og fikk etter arbeidsøkta smake kveldsgrøten, brakt til stua i en diger trebolle av 2016-kledde sesongarbeider Kristian Lilleeng Skjellaug, og deretter sendt rundt bordene der hver og én var utstyrt med egen skje, enten av tre eller bein. Den åt de rett fra bollen med.

– Sukker var det ennå ikke på grøten, kommenterte Nesset.

Bordplasseringa var ikke tilfelidig i stuene på 1800-tallet.

– Husbonden og kona satt øverst ved bordet, i høysetet, opplyste kveldens programleder.

Eisten Aaseng tok plass, fant fram kniven, og skar opp spekepølse som publikum fikk smake sammen med flatbrød som sto klart på trestettene.

Eisten Aaseng fra Telneset i husbondrollen.

Eisten Aaseng fra Telneset i husbondrollen. Foto:

Hver mann sin skje når kveldsgrøten snart kommer i en trebolle.

Hver mann sin skje når kveldsgrøten snart kommer i en trebolle. Foto:

– Det var enkel kost til kveldvord. På 1800-tallet var det gjerne grøt på byggmjøl, forklarte Nesset.

Hun sa at i Lonåsstua levde en stor familie, med både gamle og unge.

– Bygningen består av ei stue, og sengekammeret som ble kalt klåvvå. Over den finner vi ramnen, der unger og tjenestefolk lå, fortsatte hun.

Åtte år gamle Emrik Høeg-Kvisten fra Tynset var med lillesøster Hedvig og besteforeldrene tilbake til 1800-tallet onsdag. Han fikk prøve senga.

– Ligger du godt?

– Slett ikke verst!

Emrik Høeg-Kvisten (snart 8) testet senga klåvvå'n.

Emrik Høeg-Kvisten (snart 8) testet senga klåvvå'n. Foto:

Lonåsstua (til høyre) er fra 1700-tallet. Det okergule huset ved siden av er Motrøstua.

Lonåsstua (til høyre) er fra 1700-tallet. Det okergule huset ved siden av er Motrøstua. Foto:

Eldbjørg Sletten (midt i bildet) fortalte at hennes mor er født i Lonåsstua.

Eldbjørg Sletten (midt i bildet) fortalte at hennes mor er født i Lonåsstua. Foto:

Ny tid møtte gammel i Lonåsstua på Tynset bygdemuseum.

Ny tid møtte gammel i Lonåsstua på Tynset bygdemuseum. Foto:

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken