Denne gjengen som var klassekamerater på Tynset Gymnas i 1973, setter opp samme teaterstykke nå 46 år etter

SAMLET: Øverst fra venstre: Kristin Skrivervik, Rolf Norsen, Ingrid Vollan, Gerd Unni Høye Høsøyen, Ellen Tysland Warwick og Liv Rita Sundkøyen.
Foran fra venstre: Kai Stein Gjelten, Erling Steigen,  Kjell Gransletten, Even Granberg, Håvard Lauvås og Jon Eggen.

SAMLET: Øverst fra venstre: Kristin Skrivervik, Rolf Norsen, Ingrid Vollan, Gerd Unni Høye Høsøyen, Ellen Tysland Warwick og Liv Rita Sundkøyen. Foran fra venstre: Kai Stein Gjelten, Erling Steigen, Kjell Gransletten, Even Granberg, Håvard Lauvås og Jon Eggen. Foto:

Av

Når disse samles etter snart 50 år, blir det nypremiere på "Om desse steinane tala". - Kanskje det beste Ola Jonsmoen har gjort, sier regissør Rolf Norson.

DEL

Lørdag og søndag til helga er det nypremiere på teaterstykket «Om desse steinane tala». Det foregår som en del av årets Olsokprogram på Snekkarlemmen hos Kristin Skrivervik.

Etter et utrettelig arbeid gjennom mailer og telefonsamtaler har Skrivervik og regissør Rolf Norsen maktet å få kontakt med elevene fra Tynset Gymnas som satt opp stykket for 46 år siden. Til helga spilles altså stykket med samme besetning som da det hadde premiere i 1973, og ble vist for siste gang noen uker senere.

Stykket presenterer 45 ulike menneskeskjebner som referer seg til gravsteiner på en kirkegård i ei fiktiv fjellbygd, en tidsmosaikk fra 1850 til 1930.

Tekster av Jonsmoen

– Seks/sju ungdommer i dramagruppa på den gang Tynset Gymnas hadde lyst til å sette opp en forestilling. Jeg hadde bakgrunn som regissør fra USA og tente på ideen. Jeg gikk til Ola Jonsmoen og ba om noen tekster. Tankene mine rundt mulig manus gikk til min egen historie, særlig til mellomkrigstida da min bestefar var tilbake i Vingelen. Jeg ville bli mer kjent med dette samfunnet, forklarer Norsen.

Tekster fikk han, i form av poesi, men ikke om mellomkrigstiden i Vingelen.

– Jeg fikk 12 dikt av Ola. De falt i smak hos ungdommene. Så spurte jeg om 12 dikt til, og 12 til, og 12 til, humrer han.

Diktene ble så mange at de til slutt ble ei bok med samme navn som teaterstykket.

Besetningen i stykket var gymnasiaster.

– Jeg lærte dem mye om teater og de lærte meg mye om norsk, smiler regissøren, som den gang underviste litt i fransk ved gymnaset. Han er opprinnelig fra USA, men bosatte seg i Vingelen på begynnelsen av 1970-tallet.

Teaterstykket ble en suksess. Diktene fungerte godt på scenen, og musikken, nå som da, ble hentet fra Ole Mørk Sandviks samling av folketoner «Østerdalsmusikken» (1943). Stykkets menneskeskjebner framføres som monologer, tablå etter tablå.

– Publikum fungerte som gravsteiner. Teaterformen var nytenkende og spennende. Lyssetting fikk vi låne av Riksteateret, minnes Norsen.

Den gang ble «Om desse steinane tala» satt opp fem ganger på Tynset før Tylldalen og Vingelen sto for tur. Arnljot Eggen var døråpner for en oppsetning på, av alle steder, Club 7 i Oslo.

Lekte med tanken

I vinter kom Kristin Skrivervik på ideen om å vise teaterstykket nå i sommer. Hun, som selv var med i 1973, var blitt bedt om å skrive ned sine minner fra oppsetningen. Minnene skulle flettes inn i boka «Unikt tospann» som hedrer kunstnerparet Unni-Lise og Ola Jonsmoen.

– Da leste jeg igjen boka. Tekstene er så vakre og så tidløse, og jeg tenkte at det hadde vært spennende å sette opp stykket på nytt, smiler hun.

Norsen, som tilbrakte tiden under oliventrærne i Italia, fikk mail av Skrivervik som foreslo å oppføre forestillingen.

– Jeg sier jo aldri nei til å sette opp et stykke igjen etter 46 år, ler han hjertelig. (Saken fortsetter under bildet)

PRIMUS MOTORER: Rolf Norsen og Kristin Skrivervik er primus motorer for nypremieren av teateroppsetningen «Om desse steinane tala». Her leses tekster fra boka ved samme navn.

PRIMUS MOTORER: Rolf Norsen og Kristin Skrivervik er primus motorer for nypremieren av teateroppsetningen «Om desse steinane tala». Her leses tekster fra boka ved samme navn. Foto:

Passelig arena

– Dimensjonene på Kristins låve på Snekkargarden er prikk lik gymsalen på det gamle gymnaset hvor vi viste teaterstykket. Kristin og jeg diskuterte hvor realistisk det kunne være å samle de tidligere elevene og å sette opp stykket på nytt. En spennende tanke, smiler regissøren.

Fascinerende tanker materialiserte seg og de to gikk inn for oppgaven med krum hals. Noen av elevene fra besetningen bor fortsatt i Nord-Østerdal. Andre har flyttet ut av regionen.

En er kultursjef i Valdres, en annen er dataguru i Lier. En har flyttet til England og en til USA, og alle som kan, kommer tilbake for å være med på oppsetningen. Det forteller mye om opplevelsen i 1973.

– Å spelle desse ulike menneskeskjebnane var som å ta på seg eit varmt ullplagg ein østerdalskald vinterdag, og dei rusta meg nok til det yrket eg seinare valde, sa blant annet skuespiller Ingrid Vollan fra Alvdal til Ola Jonsmoen på hans 50-årsdag i 1982.

Hun var også med i oppsetningen for 46 år siden, og valgte senere en skuespillerkarriere som yrkesvei.

Skrivervik og Norsen har også jobbet for å finne mulige spor fra originaloppsetninga slik at sommerens nypremiere kan rekonstrueres på best mulig måte. Noen av elevene har tatt vare på ting, blant annet finnes bilder og tegninger som viser hvordan sceneoppsetningen var.

– Teaterstykket er like aktuelt i dag. Ola har skrevet om livet, og jeg mener diktene er noe av det beste han har gjort, understreker Norsen.

Ensemblet fra den gang da

For 46 år siden sto Jon Eggen, Kai Gjelten, Even Granberg, Sigyn Hagen, Gerd Unni Høye, Olav Korssjøen, Kristin Skrivervik, Erling Steigen, Ellen Tysland og Ingrid Vollan på scenen. Håvard Lauvås og Liv Rita Sundkøyen hadde ansvaret for det musikalske og Ingvild Brauten, Ingeborg Heggem, Rachel Haarseth og Eva Müller sto for lyssettingen. Unni-Lise Jonsmoen var ansvarlig for design og kulisser. Flere var involvert. Teatergruppa ved Tynset gymnas takket i sitt program Erik Frisch og Riksteateret, Toril Meisingseth og Gunnar Rodal fra Noregs Ungdomslag, Tynset Dramatiske Klubb, og rektor og personale ved Tynset gymnas for velvilje og hjelp.

– Lyssetting er ikke som i 1973. Derfor har vi leid inn de unge teaterrutinerte tolgingene Liv Tiril Brennmoen og Solveig Haug Harsjøen som vet hvordan dette skal gjøres i 2019, sier Skrivervik.

Kjell Akeren skal gjenskape kulissene. Han er scenograf med ansvar for det tekniske i Ttrafo, Teater i Fjellregionen. (Saken fortsetter under bildet)

OPPSETNINGEN I 1973: Fra venstre på scenen står Unni Høye fra Rendalen med ryggen til, Kristin Skrivervik fra Tylldalen, Ingrid Vollan fra Alvdal og Ellen Tysland fra Folldal.

OPPSETNINGEN I 1973: Fra venstre på scenen står Unni Høye fra Rendalen med ryggen til, Kristin Skrivervik fra Tylldalen, Ingrid Vollan fra Alvdal og Ellen Tysland fra Folldal. Foto:

Forfatterens ord til oppsetningen i 1973

«Utgangspunktet er ein kyrkjegard i fjellbygda. Menneska vi møter er frå ei tid som ligg oss nær, men som likevel er historie. Dei er fødde etter 1850 og døde før siste verdskrigen. Livet deira kan synast stilleståande for oss, som veit om fjernsyn og romferder, bygdedød og stress. Men dei opplevde og skakande omveltingar. Den første jernbanen, utvandringa til Amerika, industrialisering og mekanisering, nedgangstider og arbeidsløyse. Bygdene skifta andlet. Nye tider. Betre tider? Det veit ingen, fordi vi aldri kan leve fortida oppatt. Men mennesket synest uforanderleg om ein når djupaste botnen i det. Det både gir frå seg av fullt hjarte og det karrar til seg i blå sjølkjensle. Såleis er lykke og sorg ord for alle tider. Liksom liv og død er det.»

Boka ble gitt ut på Noregs Boklag, og er utsolgt fra forlaget. Omslag og uttegning gjorde Unni-Lise Jonsmoen.

Send inn tekst og bilder «

Fortell fra kulturarrangementer og opplevelser, stort og smått!

Artikkeltags