- Disse to eventyrene er varianter over samme tema. Det er kjente folkeeventyr som vi finner i mange varianter både nasjonalt og internasjonalt, og jeg håper at vi kan klare å hente fram noen lokale varianter av disse undereventyrene, enten fra Nord-Østerdalen eller Trøndelag, sier Kirsti Sæter.

Men, det haster litt, for hun skal bruke eventyrene i slutten av denne uka!

Dersom noen kjenner til lokale varianter av disse fortellingene så ta kontakt, oppfordrer hun, og så begynner hun å fortelle:

Eventyrene handler om en fattig familie med mange barn. En kveld banker det på døra og utafor står det en kvitbjørn. Han spør om å få gifte seg med dattera i huset, i bytte mot all den rikdommen familien kan tenke seg. Jenta sier ja, og kvitbjørnen tar henne med seg til slottet sitt. Det viser seg at kvitbjørnen egentlig er en forheksa prins, men han er dømt til å være kvitbjørn om dagen og får være prins kun i nattemørket. Jenta må gjennom flere prøver i løpet av handlinga, slik helten alltid må i eventyrene, men på tross av fristelser og motgang, ender det godt til slutt. Kvitbjørnen blir til en prins igjen og den fattige jenta får gifte seg med prinsen.

- I prosjektet skal vi se nærmere på hvordan lokale fortellere og det lokalt kulturelle påvirker fortellinga i ulike retninger. Kanskje er det andre dyr som dukker opp i de lokale variantene, kanskje beskrives anna type natur, eller kanskje kan vi se spor av lokal drakt- eller matskikk. Slikt er alltid spennende å dykke ned i og studere nærmere.

- I tillegg har disse to eventyrene i seg at de kan provosere og fremme samtidsaktuelle temaer, kan tilpasses en rekke ulike situasjoner og kontekster, og derfor er de også interessante for oss som fortellere å se nærmere på akkurat disse og hvordan de kan påvirke hvordan vi arbeider i møte med fortellingene.

Fortellerprosjektet som Kirsti nå får delta i, skal bruke dette immaterielle kulturarvprosjektet til å se nærmere på fortellerens metodikk og muntlig overføring av kunnskap og tradisjon i vår samtid.

- Det blir både interessant og utfordrende. Gjennom arbeidet med disse folkeeventyrene skal jeg, sammen med ni andre erfarne fortellere og tre nye fortellere, møtes i Oslo til verkstedsamlinger. Vi har alle våre egne metoder å jobbe ut i fra og vi har være særegne stiler, og vi som har jobba ei stund med fortelling skal fungere som mentorer for de nye. Jeg tror at vi alle sammen, erfaring eller ikke, kommer til å lære mye om egen fortellermetode og hvordan vi arbeider med muntlig fortelling., sier Kirsti.

Fortelling er noe levende og foranderlig. Selv om eventyrsamlere som Asbjørnsen og Moe og Brødrene Grimm skrev ned og gjorde noen varianter statiske, må vi huske at fortellingene har blitt formidla muntlig gjennom århundrer. De har vært i stadig forandring og blitt forma av fortelleren og konteksten de har oppstått i.

- Vi kan blant anna finne elementer i folkeeventyrene som i dag kan bli betrakta som rasistiske eller kvinneundertrykkende, og den gode og ressurssterke fortellinga som ligger bak motivene i hver enkelt fortelling kommer ikke til sin rett, fordi de har blitt tatt ut av konteksten sin og fordi de formidles gjennom en lest tekst eller gjennom arkivmaterialer i stedet for å formidles slik den bør gjøres – gjennom muntlig fortelling. Nå håper jeg at mange i Nord-Østerdalen og i Rørosområdet kan varsle meg hvis de kjenner til lokale varianter av disse to eventyrene. Det skal bli spennende å se hva vi klarer å finne, oppfordrer Kirsti.

Ta kontakt direkte med Kirsti, eller vi i Retten kan videreformidle kontakt hvis du sender oss en epost på redaksjonen@retten.no eller melder oss på Facebook. Vi skal få forteller-Kirsti til å fortelle dem til Rettens lesere hvis hun lykkes i få tak i lokale varianter av de to eventyrene.