Kulturpris til Bent

Av
Artikkelen er over 14 år gammel

RØROS: I kveld tildeles gammeldansorkesteret Dalakopas kunstneriske leder; folkemusikeren, komponisten og plateprodusenten m.m. Bent Jacobsen (52) Røros kommunes kulturpris for 2003. Overrekkelsen skjer på en kulturkveld i Sangerhuset.

DEL

Tildelingen av kulturprisen til Bent Jacobsen er fortjent. Han er en dyktig utøver på mange instrument og en flink komponist. Ikke minst har han vært en god ambassadør for Røros gjennom sine mange gjøremål og var en sentral skikkelse i arbeidet med å bringe folkemusikken tilbake til en framskutt plass under Rørosmartnan. Han har inspirert mange folkemusikere og -dansere fra Sverige og Danmark til å komme til Røros nest siste uke i februar hvert år.

En dansk dreng

Bent Jacobsen er født 31. mars 1951 i Ebeltoft på Jylland og fikk tidlig klassisk skolering av sin bestemor, som var musikklærer. Allerede som treåring spilte han sine første låter på trekkspill, instruert av bestemora. Senere drev hun barnebarnet hardt ved pianoet, og eleven debuterte som pianist bare 13 år gammel i Beethovens b-molls konsert sammen med Århus symfoniorkester.

Det var nok ikke så morsomt å sitte inne og øve mens kameratene lekte utafor øvingsrommet.  Gutten ble dyktig lei, for å si det rett ut. Han ga opp spillinga etter debutkonserten og begynte i murerlære i stedet. Fire år senere var han utdannet i faget og vinket Danmark farvel for godt, 17 år gammel.

Ferden gikk til Heradsbygda ved Elverum der han hadde ei søster som var gift. Han jobbet hardt som murer fra 1969 og kom i kontakt med de senere storhopperne Jo Inge Bjørnebye og Johan Sætre. Det var på denne tida duoen holdt på å slå i gjennom.

- Jeg satt barnevakt, passet Stig Inge Bjørnebye og ble bitt av hoppbasillen, forteller Bent fra go’stolen i nyhuset Paradiset ytterst på Stormoen i det Sigurd Pettersen setter utfor i sitt andre hopp i Bischofshofen – og blir fulgt med falkeblikk av hr. Dalakopa.

Fikk smaken på hopp

- Mitt første forsøk på et skihopp i en 30-meters treningsbakke i Heradsbygd endte for øvrig med knall og fall i ovarennet, men ved andre forsøk kom jeg fra luftferden stående. Da var saken biff. Jeg fikk Jo Inge Bjørnebye som personlig trener, og vinteren 1970 trente jeg hardt. Jeg gikk på ski 2-3 mil hver dag for å oppøve balansen og hoppet i mange bakker i distriktet. Min personlige rekord skriver seg fra Renabakken der jeg strakk meg til 90 meter. Det må være dansk rekord, humrer Bent Jacobsen.

Om sommeren trente han spenst ved å stupe, men en dag gikk det galt. Han landet på hodet i elvebotnet med brudd i nakken og fikk en psykisk sperre etter ulykken, mistet dristigheten og ga seg til slutt med hoppinga.. Hoppskiene han fikk av Johan Sætre, står fortsatt i vedbua på Stormoen, men hodepina etter ulykken fikk han plages med i mange år.

Musikken igjen i høysetet   

Først på 1970-tallet tar for alvor musikken nakkegrep på Bent Jacobsen. Den blir en altoppslukende interessse og en livsstil hos den unge danske. Han er stadig på farten på moped med trekkspill og fele i bagasjen til forskjellige steder i Østerdalen. Han knytter kontakter og blir blant annet kjent med Ståle Blæsterdalen og Jo Øvergård i Atndalen.

En påskelørdag i 1973 spiller Øystein Sunde og han til dans i Bjørnhollia turisthytte i Rondane.

- Jeg hadde øvd inn 20 låter med dansemusikk på trekkspillet for anledningen, og repertoaret  falt i smak. En var ikke så nøye på det den gangen. Jo, Atndalen og Sollia tenker jeg ofte tilbake på med glede. Der hadde vi det mye moro, sier Bent Jacobsen før han smetter inn med at han også oppholdt seg et par år i Kirkenes etter Elverumsoppholdet, gikk på skole og livnærte seg av fotografering.

Skoleåret 1979/1980 er Bent Jacobsen elev ved Toneheim folkehøyskole sammen med blant andre Eldar Vågan, Jens Petter Moldvær og Ole Edvard Antonsen. Det blir tid til musisering – både folkemusikk og klassisk. Høsten 1980 kommer han til Røros og får seg husrom hos Mons Erling Harsjøen øverst i Mørkstugata. Senere flytter han til Stormoen.

- Jeg har ikke angret på at jeg til slutt havnet på Røros. Her har jeg bodd fast de siste 23 åra og har etter beste evne forsøkt å utvikle meg musikalsk. Jeg har først og fremst Annar Gjelten å takke for at det netopp ble Sta’en for meg. På sin lune måte skrøt han av stedet og folket, og her fikk jeg snart gode venner i folkemusikkmiljøet, minnes musikeren og komponisten.

Han nevner Hans Lisper, Ole Anders Feragen, Odd Kristoffer Sundt, Arnfinn Sundt, Harald Gullikstad, Olav Nyhus, Mary Barthelemy, Terje Elven, Eirik Hegstad og senere Jens og Arne Nygård. Det ble spilt til dans og musisert med Laget hass Krestafer, Fossegrimen, Dalaguta og i spellmannslagene i Glåmos og Brekken. Han lærte av eldre spellmenn og trekker fram Einar Galåen som en god læremester.

I 1985 stifter han Dalakopa, og den musikalske snøballen begynner å rulle for alvor. Det blir Spellemannspris og NM og nordisk mesterskap i gammeldans og gode plasseringer i Titanofestivalen og Kappspell. Et danseglad publikum lar seg sjarmere av Dalakopa. Gruppas humør og innsats på podiet smitter over til dansegolvet, og orkesteret har en rekke engasjement i Norge og Norden. På hjemmebane er det færre

- Det er vel noe med at det er vanskelig å bli profet der en bor. Men det har kommet seg. Jeg tror Dalakopa har bidratt til å gjøre Røros, martnan og folkemusikken kjent utover landet, og vi hviler ikke på laurbærene. Lørdag spiller vi hiva gammeldans under en fest i Nordahl Bruns gate i Oslo, og CD-en min fra høsten 2003, Wild Nature, tror jeg mange likte. Det setter jeg pris på.

Ikke rik på musikk

Bent Jacobsen bedyrer oss at han ikke har blitt noen rik mann på sin musikalske karriere.

- Som plateprodusent fra 1989 bruker jeg å si at ”jeg er en sosialkurator for fattige musikere”. Det har blitt mange timer i lydstudio for skral betaling. Jeg er nok en perfeksjonist som higer mot det perfekte. Hver innspilling har sin sjarm. Har det blitt noen kroner i overskudd, har jeg investert i utstyr, sier Bent Jacobsen.

-  Hva kjennetegner ei god framføring?

- Den skal ikke være flat, men ha liv,driv, takt og rytme, et godt arrangement, dansbarhet og ledig og fin framføring. Det sier den rutinerte dommeren, og en pols skal spilles slik at ”..en får tid til å sette bakfoten”.

- Hvilke fire favoritter vil du rangere?

  - Det må bli to valser, en pols og en galopp: Bergrosa, en skikkelig innertier, en lyrisk og flott dansevals. Deretter liker jeg å spille min egen vals Rannveig, komponert i USA i 1994 til min eldste datters 18-årsdag. Så nevner jeg Storbrekkingen og til slutt Silbaætno av Mikael Segerstrøm.

Det har blitt mørkt ute. Blokka er full, og samboerparet Mette Laine Rasmussen/Bent Jacobsen har andre sysler fore. Mette skal opp til eksamen neste dag. Dramaturgen utdanner seg nå til vernepleier og ønsker å arbeide med psykisk utviklingshemmede når hun er ferdig med skolen. Bent skal på butikken, og så stikker kanskje kompisen Olav Nyhus innom. Mette og Bent møttes for øvrig på Vrå folkehøyskole på Nord-Jylland i 1998 undeer et ukeskurs i internasjonal folkemusikk og flyttet inn i Paradiset på Stormoen  nyttårsaften 2002.

Artikkeltags