Under nyttårskonserten fra Olavshallen hadde jentene medbragt både feler, klokkeklare stemmer, utstråling og en skikkelig porsjon scenevanthet.

- Og så vanvittig moro, da. TV og honorar og hotellovernatting og greier. En god smak av det søte liv, sier de to, samstemte som vanlig.

Vi treffer dem i kantina på Holmen videregående, hvor de begge er elever på musikklinja. En time går fløyten, og en god del av den neste, men de bedyrer at det ikke er noen fare. De har fått innvilget fri av en musikkinteressert norsklærer.

- Vi risikerer vel et nytt hull i språkhistorien fra middelalderen, men det får stå sin prøve, mener Kjersti, den eldste av de to. Fødselsdata viser at hun har 13 minutter til gode på Rønnaug. Uten at det har resultert i noen sjefsrolle i forhold til søsteren. I duoen praktiseres full likestilling!

Solide og stødige

Uansett hvem vi snakker med om de to vingelsjentene, vanker det kun superlativer og understreking av soliditet og stødighet.

- Det er ikke noe tull med Kjersti og Rønnaug. Likevel har vi desidert fått et både humørfylt og talentfullt par i klassa vår. Men du kan gjerne skrive at vi er misunnelige, særlig på den siste TV-opptredenen. Positivt misunnelige, sier klassekameratene Turid Tollan og Herdis Gjelten, og legger til:

- Dessuten må du ta med at de er tvillinger. Veldig tvillinger!

Om vi var klar over dette fra før, blir det ikke mindre klart i løpet av en drøy times samtale med jentene. Og vi gir etter hvert opp å holde rede på hvem som sier hva.

- Men det spiller ikke så stor rolle, heller. Vi tenker, mener og sier stort sett det samme, sier Rønnaug. Eller var det Kjersti?

Musikkskole

Som 18-åringer har de allerede et tosifret år med musikalsk fartstid å slå i bordet med. De har spilt fele og sunget siden de gikk i første klasse. På den kommunale musikkskolen på Tolga har de nærmest vært en del av det faste inventaret - og er det ennå.

- Det er jo her vi har fått både grunnleggende og videre skolering. Ikke minst er det grunn til nevne felelærer Mari Eggen, sier de.

- Og folkemusikken har alltid vært et udiskutabelt førstevalg med hensyn til sjanger?

- Ja, det er musikken vår, selv om vi egentlig er ganske «altetende» når det gjelder å lytte til musikk. Ellers har vi nok vært litt utsatt for familiepåvirkning når det gjelder sjanger. Pappa er nok den som har pushet mest på for folkemusikken, mener vingelsjentene.

Sangtalenter

De legger ikke skjul på at drømmen er å kunne leve av musikken - som utøvere. Og det er sangen som har prioritet én. At de etter TV-innslaget fra Trondheim ble utnevnt av en avis som landets største talenter på fele, fnyser de av - og avfeier det som kretsrekord i overdrivelse så langt i år.

Erland Horten, dirigent for Vingel Singers, hvor jentene selvsagt er medlemmer, er enig med jentene at det er sangen de virkelig bør satse på.

- Vi snakker om to store vokaltalenter. De har gode stemmer, de har kommet veldig langt når det gjelder musikalsk modenhet, de er trygge på seg seg selv - og fremfor alt er de helt eksepsjonelt samkjørt. Med andre ord; en vanvittig god basis å bygge videre på, mener dirigent Horten.

Drøm og realisme

Hvordan de skal bygge videre, har de likevel ikke staket ut.

- Som jordnære vingelsinger prøver vi å balansere drømmer og realisme. Skal en slå gjennom som artist har vi innsett at det kreves mer enn bare talent. Det er noe som heter flaks og tilfeldigheter, også. Uansett må vi først og fremst gjøre oss ferdig med musikklinja her ved skolen - forresten en linje som har svart til mer enn forventningene. Ikke minst tror jeg vi har perfeksjonert sangen under Knut Stiklestads kyndige veiledning. Men dette er ikke noe skoletilbud en kan ta på hælen eller tralle seg gjennom. Jeg synes det har vært knallhard jobbing, jeg, sier Rønnaug.

Skal jentene la seg lede av sine lyster og drømmer, er det liten tvil om hvor ferden går etter endt skolegang på Tynset.

- Da gjør vi som vikingene og drar i Vesterled. I tillegg til norsk folkemusikk, har vi veldig sans for det som er irsk. Et studieopphold i Irland eller Skottland - jo, det hadde vært noe, mener Kjersti.

Ingen fritidsproblemer

Hverdagen gir imidlertid ikke rom for så mye tid til drømming. I tillegg til skolen har de fritiden og helgene belagt med musikkaktiviteter: Øving på egenhånd, med Vingel Singers og som en del av koret til musikaloppsetningen Flashback Fever under Uka på Tynset om et par måneder. I tillegg kommer tilfeldige oppdrag, samt at de deler på dirigentjobben i Tynset barnekor.

- Og oppi alt dette kommer vel også Ungdommens kulturmønstring?

- Ja, det gjør den nok, men i år går arrangementet uten vår deltakelse. Tiden strekker rett og slett ikke til. Det har vært vanvittig moro de årene vi har vært med, ikke minst fordi mønstringen trekker så mye folk - både utøvere og publikum, sier Kjersti.

- Sceneskrekk er et fremmedord for dere, selv foran hundrevis av tilskuere og TV-kameraer med rødlyset tent?

- Hvis du tenker på nyttårskonserten, var vi ikke så veldig nervøse. Ikke der og da. Der var verre da programmet gikk på lufta, og aller verst var det for mamma. Hun var så nervøs at hun måtte legge seg nedpå like før sendingen, ler tvillingene.

- Men etterpå var alle såre fornøyd?

- Ja, etter alle telefonene og tilbakemedlingene virker det slik. Pappa var vel den eneste som var litt kritisk. Han mente vi kunne valgt mer lokalt forankret musikk enn vi gjorde. Han har sikkert litt rett, men tiden ble rett og slett for knapp til å øve inn nytt materiale, beklager de to.

Selvlært

På tross av både musikkskole og musikklinje på videregående; de to vingelsjentene er i stor grad selvlærte hva sangen angår. Lytt og lær er en arbeidsmåte for Kjersti og Rønnaug, og inspirasjonskildene er flere.

- Irske Touchwood kan nevnes, og den norske gruppa Tirilltunge. Av lokale folk har vi selvsagt hørt en god del på Tone Hulbækmo - og på felespillerne Olav Kjernmoen fra Alvdal og Torvald Trondsgård fra Folldal.

- Ikke mye popmusikk og hardrock i platesamlingen, med andre ord?

- Nei, hardrocken får søster Signe stelle med. Men vi har også vært gjennom vår periode med pop. Backstreet Boys var jo store...

- Hva med dagens superidol, Kurt?

- Det er vanskelig å ha stor sans for selve «Idol-konseptet». Det er tvilsomt nok. Men at Kurt vant verdensfinalen- det var bra, og en seier for musikken, mener søstrene Tingelstad.

Om det har vanket massevis av både blomster og gratulasjoner i løpet av denne uka, har ikke nyttårskonserten resultert i mange forespørsler om oppdrag. I hvert fall ikke så langt.

- Men de må bare komme. Vi er nemlig åpne for nye utfordringer, og nå har jo NRK telefonnummeret vårt...

Samme syn, samme mening og samme smak er utvilsomt en fordel for to som skal jobbe tett sammen. Men det er kanskje ikke like greit bestandig? I forhold til gutter, for eksempel?

- Nei, vi deler vel smak- der også. Men det finnes kanskje et par tvillinger der ute? I første omgang stiller vi ikke andre krav enn at de må være en smule musikalske, sier Kjersti. Eller var det Rønnaug denne gang?