Levende engasjement – ja takk!

Trøndelag er fortid, nåtid og framtid. Landsdelen har utviklet seg i tusenvis av år. «Vi som bor her har fått i oppgave å skape morgendagens Trøndelag», skriver Trønder-Avisas sjefredaktør.

Trøndelag er fortid, nåtid og framtid. Landsdelen har utviklet seg i tusenvis av år. «Vi som bor her har fått i oppgave å skape morgendagens Trøndelag», skriver Trønder-Avisas sjefredaktør. Foto:

Av

I dag ønsker vi velkommen til en helt ny meningsarena i Trøndelag. To og et halvt år etter samlingen av landsdelen er det på tide å skape nye fellesområder.

DEL

KOMMENTARDebatten forut for samlingen av de to trøndelagsfylkene kan grovt sett oppsummeres på følgende vis: Tydelig motstand i nord, likegyldighet i sør. Slik var iallfall bildet når vi snakker om «folk flest». Meningsmålinger som ble publisert i både Trønder-Avisa og Adresseavisen viser at man hadde vidt forskjellig tilnærming til samlingen i de to fylkene.

I nord var fylkeskommunen på mange måter lokalsamfunnenes ombudsmann overfor sentrale myndigheter. Kanskje var det slik fordi man ikke hadde noen by av betydning som kunne aksle et regionalt ansvar. I sør var fylkeskommunen i større grad «bare» den tjenesteleverandør som fylkeskommunene jevnt over er i hele landet. Sett utenfra kan man kanskje formulere det slik: Mens «fylket» – i betydningen fylkeskommunen så vel som fylkesmannen – var både nav og tyngdepunkt i nord, var det Trondheim som hadde denne rollen i sør. Derfor var mange nordtrøndere oppriktig bekymret for at de mange små og mellomstore kommunene ville miste en viktig støttespiller opp mot sentrale myndigheter når det ble klart at man måtte dele begge de to regionale nivåene med sørtrønderne.

At også politidistriktet forsvant føyde seg til bildet. Det var mange i det gamle Nord-Trøndelag som følte at de mistet mye. I sør var det knapt noen som hadde denne følelsen. I sør skjønte man lite av dette. Trondheim lå da der byen «alltid» hadde vært, med de samme funksjoner som tidligere? Ingen i sør kjente på følelsen av at man mistet noe. Man fikk bare litt mer av det man kjente fra før.

Nå er dette historie. De to gamle fylkene kommer ikke tilbake. Det er på tide å rette blikket framover. Da trenger vi en fellesarena som favner de to gamle trønderfylkene og alle oss som bor i det nye Trøndelag.

Vi har jobbet med Trønderdebatt siden sist høst fordi vi så at vi trenger noe langt mer enn en portal for publisering av debatt og innlegg. Trøndelag behøver ikke bare en arena hvor hele spekteret av meninger og tema kan få plass – men også en møteplass hvor enkelte debatter styres, i den forstand at vi aktivt søker ulike stemmer som både kan bidra til refleksjon - og til irritasjon. På Trønderdebatt vil vi også utfordre folk utenfra til å se landsdelen og oss som bor her nærmere etter i kortene – gjerne på en litt provokativ måte.

Det er opp til oss som bor i by og land – fra øyene på kysten til bygdene opp mot høyfjellet og svenskegrensen – å skape framtidas samfunn. Trøndelag både er – i kraft av historie og geografi – men samfunnet som ligger mellom Dovrefjell sør og Børgefjell i nord, Kjølen i øst og Norskehavet i vest – det må vi sammen skape. Og skal vi makte å etablere et godt samfunn for dagens og morgendagens trøndere, trenger vi en levende, opplyst og ikke minst saklig debatt. Et ordskifte som både avdekker og avkler, men som også bidrar til at vi utvikler oss i riktig retning, til det beste for det fellesskapet vi sammen utgjør.

Trøndelag er mangfoldig. Det er ingen nyhet. Arkeologiske utgravninger i Midtbyen har avdekket at «gatebildet» i middelalderen var atskillig mer fargerikt enn vi kanskje har sett for oss. Kong Olav II Haraldssons skrin trakk pilegrimer fra hele den kristne verden til verdens ende – som Trøndelag nok ble oppfattet som for 800 – 900 år siden. De første som kom sør- og østfra må ha vært modige og trygg i troen. De må ha hatt i ryggmargen historiene om vikingene som hadde ranet, drept og voldtatt fra Russland i øst til Spania i sør og Irland i vest. Nå tok folk fra disse områdene mot til seg og bega seg til hjertet av vikingenes gamle land – Trøndelag. Noen til fots, noen til sjøs.

Alt tyder på at de ble tatt godt imot. Frykten de eventuelt må ha hatt om nordboerne viste seg uberettiget. Hadde det ikke vært slik, ville ikke strømmen av pilegrimer økt fra det ene året til det neste. Enkelte av dem ble værende. Andre etterlot seg arvinger de ikke visste om. Sakte, men ubønnhørlig ble Trøndelag endret. Et nytt samfunn ble skapt.

Noen hundre år tidligere var det folkevandringer i bakkant av dramatiske hendelser sør i Europa som bidro til at det eksisterende samfunnet ble utfordret og endret. Kanskje var det disse endringene som bidro til at epoken vi kaller vikingtiden i det hele tatt ble virkelighet. Det vet vi mindre om. Men det vi vet, er at prosessen vi i dag står midt oppe i, er forbundet med mange hundre års historie. Vi står på skuldrene til utallige generasjoner bak oss – helt tilbake til den tiden hvor saga glir over i sagn, og til slutt ender i tolkninger av de beskjedne avtrykkene vår tidligste forfedre satte. I forvaltningen av denne arven ligger både forpliktelser – og håp.

Trøndelag har aldri vært noen fasttømret konstruksjon. Landsdelen er et byggverk i stadig endring. Det samme kan sies om oss som bor her. Vi vet lite om de første som levde her, men vi vet at det gjennom femten hundre år har vært jevnt tilsig av impulser utenfra – gjennom mennesker som har kommet hit i litt ulike epoker. Enkelte av våre forfedre kom hit som slaver. Vi hadde til og med et eget norrønt ord for mennesker som ikke eide seg selv: treller. Det kan vi jo skjenke en liten tanke på bakgrunn av debatten som nå går i kjølvannet av drapet av George Floyd. Det vi vet, er at vi som bor her i dag – og som er et resultat av eldgammel så vel som ny innvandring, sammen har fått i oppgave å skape morgendagens Trøndelag.

Eierne av Trønder-Avisa har uttrykt at journalistikken som de ansatte i mediehuset presterer skal bidra til «Å skape levende engasjement gjennom å gi ut konstruktive medieprodukter som bidrar til mangfold, meninger og debatt». Selv om Trønderdebatt er et samarbeid mellom aviser i Amedia-konsernet og TA-konsernet, føler jeg meg trygg på at dette er en visjon som står seg godt også for det vi ønsker å oppnå med den nye debattarenaen.

Vi trenger trøndere som er «levende engasjert». Som vil noe – og helst litt forskjellig. Verden går framover når meninger brytes og vi klarer å utfordre hverandre på en konstruktiv måte. Dessverre har vi de siste årene også fått demonstrert at den teknologiske utviklingen har skapt «debattarenaer» som ikke fører verden framover. Som bidrar til at folk skygger unna den offentlige samtalen.

Derfor er vi overbevist om at behovet for at en digital arena hvor det settes klare grenser for hvordan vi forholder oss til hverandre, er en av byggeklossene for å skape et bedre Trøndelag for oss alle sammen.

Artikkeltags