Eli Storbekken lokket tynsetingene inn til en utstilling fylt med mange ulike uttrykk. Med lyden av bommen på Tolga i bakgrunnen mens Øyvind Olaussen spilte gitar og Eli Storbekken sang var kunsten til Øien og Storbekken egnet til å ta med publikum på togtur på Rørosbanen over flere år. Hele fjøset på Ramsmoen er fylt med blaff av minner. Jernbaneminner, barndomsminner, kunstnerenes minner, dine minner og mine minner.

Egen barndom

- Vi har holdt på med prosjektet i tre år. Fragmentert, utfordrende og spennende. Disse reisene har gitt meg et innblikk i min egen barndom, sier Käthe Øien, som vokste opp på Hønefoss og som etter at faren døde da hun var åtte år ikke lenger kom til Tolga før hun ble voksen. Bilder og video som tar oss med både inn i fortid og nåtid er av det Øien deler. Video fra togturen opp gjennom østerdalen med stopp på stasjoner langs Rørosbanen gir deg raskt følelsen av å ha reist langt på kort tid. Ikke bare fordi du forflyttes, men også fordi de fleste av oss har minner knyttet til lydene og dermed blir med på en faktisk togtur inne i fjøset i Ramsmoen. Helga D. Storbekken har fotografier og fysiske installasjoner.

Kupéfølelse

- Jeg traff noen koselige karer på Einastasjon som lot meg gå å plukke, sier Storbekken. Det er tydelig Storbekken visste hva hun skulle plukke. Kupéfølelsen i gangen er upåklagelig. Mange blir stående og mimre. Både om motorvogn med kupé og den gamle brune med trebenker.

- Og hvem husker ikke karaflene med pappkoppene og det lunkne vannet, smiler Storbekken mens publikum humrer og lager grimaser som forteller at det gjør de helt klart.

Livet sitter på et sete

Musikken og kanskje i særdeleshet sangen «Ville blomster» av Annar Eggen, fikk tankene over på de første forelskelsene og livets fortsettelse.

Åpningen av utstillingen ble dedikert til deres felles onkel Ola som døde 97 år gammel mandag. Uten å si det viser de at det gjerne er livet som beveger seg på skinnene. Det sitter der på et sete i en jernbanevogn og ser ut av vinduet.

Det er heller ikke tvil om at du vil tas med storm av utstillingen. Det slår sitatet du møtes i gangen av. « Da han steig på, spora ho av»

Tove Myhre, Jernbanepoetene, Tromsø. Selv i Tromsø. Byen uten jernbane, har den satt sine spor.

Rørosbanen i hjerne og hjerte

Her er det jernbarnesporet til Rørosbanen som snor seg gjennom skog, over jorder og rett inn i hjernebark og hjerterot. Det beviste kunstnerene Øien og Storbekken grundig i Ramsmoen lørdag. Det vil de nok fortsette å gjøre på utstillingens vei.