Hvor kan vi gjennomføre min begravelsesseremoni?

Av
DEL

LeserbrevI mange kommuner i Trøndelag mangler det gode og verdige seremonilokaler for å gjennomføre ikke-kirkelige begravelser. Så hvor skal vi da gjennomføre begravelsesseremoniene til «alle oss andre»?

En svett og godt brukt gymsal, et litt slitent samfunnshus, scenen i et kulturhus, bygdekinoen, eller litt tilfeldige selskapslokaler. Kan du se for deg kisten stå der mens begravelsen gjennomføres? Kan du se for deg kisten bæres inn ved siden av tjukkasen og klatretauene, eller opp trappen til scenen i kulturhuset? Hva tenker min mor som selv har hatt kroppsøving i den samme salen, eller mine barn som har brukt den til kinovisning?

Kan du se for deg frustrasjonen når du skal bære ut kisten for å følge den avdøde til siste hvilested, og døren er for trang. Dere må dytte kisten ut med makt, mens de som bærer må klistre seg foran eller bak for å ikke miste grepet. Eller alle blikkene du må møte når du bærer kisten ut i hotellfoajeen for å få den inn i gravferdsbilen, eller gjennom kjøpesenteret for å komme til og fra kultursalen der seremonien har vært? Dette er virkeligheten for mange i dag som bor ute i distriktene eller midt i en by. Selv i de fleste byene er egnede seremonilokaler alle kan bruke fremdeles en mangelvare.

Over hele landet har kommunene finansiert vakre og gode seremonilokaler i flere hundre år. Lokaler som er godt tilpasset gjennomføringen av fine og verdige seremonier for å markere de store overgangene i livet. Enten en har blitt født, blitt voksen, skal bli gift, eller livet har tatt slutt. Jeg snakker selvfølgelig om kirkene. Det som derimot er en mangel i mange kommuner og steder utenfor de store byene, er lokaler som kan fungere som seremonilokaler for alle oss andre. For alle oss som ikke tilhører eller føler tilhørighet til noe kirkesamfunn – særlig for oss som ikke har en religiøs tro.

Ritualer og seremonier er viktige rammer som skaper rom for å markere store overganger i livet, både offentlig og personlig. Slik er ritualene med på å opprettholde en felles plattform for oss, både som enkeltindivider og som samfunn. De er et rammeverk som kan gi oss hjelp til å håndtere livets store overganger. Da må seremoniene som skapes ha en god ramme å skapes i. Det innebærer at vi trenger egnede lokaler hvor disse seremoniene kan gjennomføres, slik at seremoniene som gjennomføres er i tråd med livssynet til den døde. Uavhengig av om den avdøde hadde et kristent eller ikke-kristent livssyn.

I svært mange kommuner finnes det ikke verdige gravferdslokaler for den store, og økende, andelen innbyggere som står utenfor Den norske kirke, eller andre kristne menigheter. Når vi samtidig ser at livssyns-Norge er i voldsom endring, og at stadig færre av dagens unge og unge voksne kan tenke seg å begraves fra en kirke når den tid kommer, er det viktig at kommunene tar de nødvendige grepene. Det er behov for livssynsnøytrale seremonirom alle kan bruke i alle kommuner. Det vil si egnede lokaler som kan benyttes av hele befolkningen, med bruk av ulike flyttbare eller opphengbare symboler for å gi den riktige utsmykkingen under bruk. Nye forslag med kirkebygg som også inneholder ikke-vigslede rom for de ikke-kristne er heller ikke en god løsning. Både fordi det ikke oppleves som et livssynsnøytralt bygg, men også fordi det ikke er det.

Det er helt naturlig at Den norske kirkes lokaler er til for Den norske kirkes seremonier og arrangementer i tråd med Kirkens livssyn. Det ville heller ikke vært riktig av mine pårørende å «trenge meg på» i en kirke for å bli begravet med en seremoni der. Heldigvis lever vi i et samfunn hvor trosfrihet er blitt mer av en selvfølge. Da må muligheten for verdige seremonirom gjenspeile dette. Når livssyns-Norge er i endring, så krever det at norske kommuner også endrer seg. Det er behov for andre og åpnere seremonilokaler, som er egnet for langt større og mer mangfoldige grupper enn det de tilgjengelige seremonilokalene til nå har vært. Det vi i dag ser er et massivt etterslep, om ikke tilbake til når stat og kommune begynte å finansiere kirkebygg så i hvert fall tilbake til innføringen av trosfriheten i norsk lov.

Forhåpentligvis er det lenge til dette blir aktuelt for meg, at mine pårørende skal arrangere en begravelsesseremoni for meg. Jeg har et håp om at når tidspunktet kommer, så finnes det gode arenaer for min begravelse som mine pårørende kan velge, uansett hvor i landet jeg da måtte bo.

Send inn leserbrev «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags