- Vi er forpliktet til å verne om forsvarsviljen og vårt forsvar

Av

9. april 1940, tysk overfall på Norge

DEL

Vær hjemme selv om du er borte. Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

MeningerSorg, sinne, redsel, rådvillhet og fortvilelse var det mange som følte da tyskerne kom. Jeg fikk min første leksjon i infanteritaktikk da jeg ni år gammel fikk se det tyske infanteriet i sprangvis fremrykning i den djupe snøen over jordet til Nyrønningen på Os, en gård vi var evakuert til.

Minutter før sto en kar med grå vindjakke og sixpence og skjøt mot tyskerne, før han sprang for livet gjennom snøen og skogen mot Kvennåsen. Jon Øyen med sin tropp hadde stilling i skogkanten nedafor jordet, og da presset ble for stort, måtte de rømme stillingen da det tyske infanteriet angrep.

Ni år gammel så jeg også flammehavet mot den mørke nattehimmelen, da tyskerne brente ned Osgardene på Os i Østerdalen.

Så kom krigen totalt uforberedt på oss. Vi kjempet mot alle odds to måneder våren 1940 og tapte, men erkjente aldri at vi var slått. Når vi måtte kjempe mot en okkupasjonsmakt i hemmelighet, da er ulykken allerede skjedd.

Landet og friheten er tapt for ukjent tid. Derfor må vi så sterkt vi kan, se at oppgaven må være at dette ikke må skje igjen. Vi er forpliktet til å verne om forsvarsviljen og vårt forsvar, og viljen til å kjempe mot de holdninger som den gang førte verden ut i katastrofen.

Dette må vi videreføre til nye slektsledd, som må fortsette kampen for demokratiet. Det er en kamp som aldri tar slutt, men som må føres videre så lenge det er mennesker på jorden.

Send inn leserbrev «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags