Den store høyrebløffen

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

MeningerTiden er inne for å gjøre et forsøk på å rive ned noe av blendverket det egentlige Høyre skjuler seg bak. Høyre-eliten i ulike maktposisjoner påberoper seg en nærmest udiskutabel enerett til å inneha den hele og fulle sannhet om de riktige løsninger på de mest krevende oppgaver samfunnet står overfor. Det er nesten umulig for de som står for et mer solidarisk og uselvisk verdisyn å få gehør for sine standpunkter hos denne makteliten, der et mindre solidarisk, men desto større profitt - og maktorientert verdigrunnlag legger sterke føringer for valg av metoder til å oppnå ønsket resultat.

Vi er i disse valgkamp tider vitne til et blendende narrespill, der ledende høyre – politikere later som om de er rørende opptatt av alle menneskers ve og vel. Vi ser dem i førersetet med en forherligende framstilling av seg selv som om det kun er de som sitter med den eneste og riktige nøkkelen til de beste løsninger som vil bringe vekst og velstand til alle samfunnsborgere.

I debatten på NRK I torsdag 23.2.17 forsøkte kommunal – og moderniseringsminister, Jan Tore sanner, å framstå som svært så distriktsvennlig. I en ikke uventet bedrevitende og belærende stil påstod han med full overbevisning at reformen med kommune – og fylkessammenslåinger vil motvirke sentralisering! At reformen garantert vil styrke distriktene og lokaldemokratiet, var han ikke mindre overbevist om. Han messet videre med en skråsikker påstand om at kommunesammenslåinger vil gi storkommunene en mer robust økonomi for å kunne tilby innbyggerne gode nok og bedre velferdsordninger. Det er ganske så utrolig at han argumenterer som om det er dokumentert en gang for alle at de mindre kommunene er langt ifra gode nok på dette området. Hvis så skulle være tilfelle, er det noe regjeringen selv har lagt opp til. Faktum er at regjeringens politikk utarmer de mindre kommunene ved å favorisere storkommuner og bykommuner (såkalte vekstkommuner). Jan Tore Sanner er utvilsomt godt skolert når det gjelder sjonglering med forførende og forledende retoriske virkemidler i sin språklige framstilling. Når han møter folk som er godt forberedt og som kan minst like mye om saken som han selv, er han smart nok til å endre premisser og innfallsvinkler i forhold til debattemaet. Med andre ord; han er flink til å skli unna når han blir konfrontert med gode motargumenter. Toppsjiktet innen Høyre-partiet ser ut til å ha en annen oppfatning/definisjon av begrepet distrikt enn de som virkelig bor i småkommuner i distriktene. For eksempel er byer og regionsentre nord for Oslo distrikter sett i fra deres urbane betraktningsmåte. Bodø er etter Høyres syn et distrikt, en slags utkant, sett i forhold til Oslo. Områder utenfor de høyre-definerte distriktene er for lite lønnsomme utkanter som med smarte grep, på sikt, skal avfolkes. Det vi nå ser, og som vil skyte fart, er en sterk regionsentralisering som uunngåelig vil føre til en økende avfolking av de reelle distriktene. Fylkesråd, Aasa Gjestvang, kaller med rette det som nå skjer i Hedmark, en sentraliseringsmaskin inn mot Mjøs-regionen. Med lanseringen av den valgkampstrategiske nyheten om utflytting av statlige arbeidsplasser fra Oslo til byer/sentra lenger ut i distrikts-Norge, forsøker den høyre-dominerte regjeringen med profilerte politikere i spissen nærmest desperat å gi et svært overbevisende inntrykk av å ha et stort og varmt hjerte for distriktene. Men dessverre, dette er bare en sukring av den store sure pillen som i realiteten er en helhetlig og langsiktig sentraliseringsstrategi for alle viktige samfunnsområder. Kommune - og regionreformen, samt politi -og NAV-reformen har som ett av sine viktige mål å få skåret ned på de offentlige utgifter som videre skal sikre finansiering av skattelette til de som har mest fra før. Skattelette har alltid vært Høyres udiskutable oppskrift på å skape størst mulig vekst og velstand for derigjennom å legge økonomisk grunnlag for bedre velferdsordninger. Denne gamle oppskriften, som har vært brukt mange ganger før uten å gi særlig merkbar positiv virkning for vanlige folk, er for Høyre en slags Gude gitt sannhet.

Erfaringer fra andre land, f. eks. USA, viser at en slik økonomisk politikk genererer flere fattige, og de rikere blir bare rikere, med andre ord, økte sosiale forskjeller der flere unge faller utenfor og blir tapere i utdannings – og arbeidsmarkedet. Skattelettepengene til de rike går som oftest til private investeringer og investeringer i utenlandske selskaper og eiendom uten at det kommer den gjennomsnittlige mann eller kvinne spesielt mye til gode.

Høyre har aldri brydd seg spesielt mye om vanlige folk selv om partiet enkelte ganger forsøker å kle politikken sin inn i en slags sosialdemokratisk innpakning. Vanlige folk er bare brikker eller redskaper i deres politiske spill for å kunne skape det komplette høyresamfunnet. En vesentlig strategi som spinger ut av Høyre-ideologien, er sentralisering og overføring av makt til posisjoner som styres av høyre-folk. Brorparten av disse posisjonene er lokalisert i våre største byer med Oslo-området i høgsetet. Denne sentraliseringsideologien fører uvilkårlig til en sterk maktforskyvning med blant annet avdemokratisering av distriktspolitikken som resultat. Lokaldemokratiet og folkestyret blir i et slikt regime kraftig vingeklippet, ja, nærmest nøytralisert. Under Høyres landsmøte 12. mars 2017 harselerte parlamentarisk leder, Trond Helleland,  med SP og Trygve Slagsvold Vedum, som han beskyldte for, med usannheter, å så splid i det norske folk og for dessuten å føre en umoderne og utviklingshemmende politikk. Til det er å si at er det virkelig et parti som nå, med usannheter, fører en politikk som virker splittende, så er det Høyre! Helleland var attpåtil så frampå at han forsikret om at regjeringa ikke driver noen form for sentraliseringspolitikk, men en helt nødvendig modernisering av samfunnet!! Han må gjerne kalle Høyres politikk for en nødvendig moderniseringsprosess, men uansett betegnelse, Høyres politikk fører garantert til en økende sentralisert og urettferdig fordeling av penger og makt, der det skal tas fra de som har minst og gis til de som har mest. Det har alltid vært, er og kommer til å bli «god» og ekte høyre-politikk.

Høyres og regjeringas ulvepolitikk viser nå hvordan maktforskyvningsprosessen forsterkes og går stadig mer i retning av å overkjøre desentraliserte forvaltningsorganer og selvsagt mennesker med minst makt og ressurser til å kunne forsvare seg mot en politikk som har som ett av sine langsiktige mål å sørge for mer makt og økt økonomisk uttelling til de rikeste og mest priviligerte. Ulvesaken tydeliggjør også en foruroligende og økende rettsliggjøring av politiske beslutningsprosesser, prosesser som bør styres av politikere og ikke jurister. Mennesker i maktposisjoner, som f. eks. Vidar Helgesen, med tilgang til den beste juridiske bistand, kan bestille en lovfortolkning som gagner egne politiske motiver og som har til hensikt å gi en konstruert og svært tvilsom legitimitet til å kunne sette demokratiske prosesser ut av spill dersom det er tjenelig. Helgesens blokkering av Stortingets rovdyrforlik med påberopelse av å ha loven i sin hule hånd, er et eksempel på og samtidig et skikkelig varsku om en akselererende maktforskyvningspolitikk som de fleste kvinner og menn i Norge bør avvise med alle demokratiske midler.

Send inn leserbrev «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags