Byråkratiet og miljøeliten overkjører folket

Beitebrukere i Tolga øst samler døde lam og sau i hauger etter at ulven har vært på ferde.

Beitebrukere i Tolga øst samler døde lam og sau i hauger etter at ulven har vært på ferde. Foto:

Av

Miljøeliten i byråkratiet og regjeringspartiene tilraner seg stadig mer makt i Norge.

DEL

KronikkKlima- og miljøministerens nyinnførte krav om «gentesting» av ulv viser at folkeviljen og demokratiske fattede vedtak tilsidesettes av en gruppe som selv aldri møter problemene de skaper. Det er aldri før i nyere tid registrert så mange ulver i Norge som denne vinteren. Vi er langt over Stortingets vedtatte bestandsmål, og vi ser at en ny blodig beitesommer står for døra.

Til tross for et langt overskredet bestandsmål stanset klima- og miljøminister Ola Elvestuen planene om å utvide ulvejakta utenfor ulvesonen denne våren. Begrunnelsen for dette var at en kunne risikere å felle såkalt «genetisk viktige ulver», altså innvandrede ulver fra Russland eller Finland.

Dette er et helt nytt og oppkonstruert tiltak i norsk rovdyrpolitikk. I et brev sendt ut til alle landets fylkesmenn og de åtte regionale rovviltnemndene i vår, ber regjeringa om at streifulver skal DNA-testes før de eventuelt kan tas ut på skadefelling. Klima- og miljødepartementet innrømmer i brevet at dette «i praksis er utfordrende, og at genetisk status i enkelte tilfeller vanskelig lar seg avklare i forkant.»

I regjeringas målrettede arbeid for å hindre skyting av ulv, finner altså Frp, Høyre og Venstre på en tilnærmet umulig og byråkratisk øvelse. Denne «gentestingen» av ulven vil selvsagt gjøre det mye vanskeligere å få skutt ulv som i tråd med Stortingets vedtatte politikk.

Konsekvensene av denne omleggingen av norsk rovdyrpolitikk ser vi allerede.

I vår måtte et fellingslag i Nord-Østerdal vente nesten fire uker fra første søknad og avslag og til de fikk tillatelse til å ta ut en ulv. Dette var en ulv som beveget seg i et beiteområde utenfor ulvesonen - der det ikke skal være ulv i beitesesongen. Vi vet alt for godt hvor stor skade én ulv kan gjøre. Dette så vi tydelig i fjor, da en ulv i løpet av sommeren tok 303 sauer i beiteprioriterte områder på Hadeland og Toten.

Nå er det allerede drept over 160 sauer i Nord-Østerdal. At folks trygghet, livskvalitet og næringsgrunnlag ofres, gjør ikke inntrykk på ulveforkjemperne, som har lagt sin beskyttende hånd over den stadig voksende ulvestammen. Forvaltningen av ulv utøves via omveier i byråkratiet i Klima- og miljødepartementet, og bryter med de demokratisk vedtatte målsetningene fra norske folkevalgte.

Det er uhørt at miljøeliten tillates å ta omkamp på omkamp mot demokratisk fattede vedtak. Det byråkratiet og ulveforkjemperne ikke tar innover seg, er at det er vanlige folk som må leve med konsekvensene av disse omkampene. Folk blir sinte, de føler seg overkjørt, og de mister tilliten til både politiske og administrative prosesser. Det er regjeringas ansvar å følge Stortingets vedtatte bestandsmål for ulv, men Høyre, Frp og Venstre ser ut til å være mest opptatt av å finne på nye ting som begrenser uttaket.

Slik vil ulvebestanden fortsette å vokse, uten at dette har nødvendig demokratisk forankring. Stortinget behandlet i april i fjor daværende statsråd Helgesens lovforslag om endringer i Naturmangfoldloven, herunder felling av ulv. En samlet Energi- og miljøkomité avviste Helgesens forslag til lovendring. Forslaget fra regjeringa fikk deretter noe så sjeldent som null stemmer i Stortinget. Dette viser tydelig avstanden mellom regjeringas ønsker og Stortingets vilje, noe som nå er gjennomgående for ulveforvaltningen. Stortinget har aldri bedt om gentesting av ulv som gjør skade, med mål om å finne «genetisk viktige ulver».

Det Stortinget imidlertid har bedt om, er en uavhengig utredning av den genetiske opprinnelsen til ulvestammen i Norge. En slik utredning vil synliggjøre det vi alle vet: Det finnes ingen egen norsk-svensk ulvestamme som Norge har et ansvar for å bevare. Dette arbeidet ser klima- og miljøministeren imidlertid ut til å ha liten interesse av å gjennomføre. Ulven vi har i Norge har ingen historisk tilhørighet her i landet, og den er langt i fra utrydningstruet.

I Stortingsmelding 21 (2015 – 2016) slås det fast følgende: «Da ulv ble fredet i Sverige i 1966 og i Norge i 1971/1973, var ulv funksjonelt utryddet i Skandinavia. Den siste kjente reproduksjonen den gang fant sted i 1964.» Det ironiske i regjeringas siste krumspring mot felling av ulv, er at regjeringa gjennom dette innrømmer at ulvestammen i Norge nettopp ikke er noen egen utrydningstruet art. Tvert i mot baserer man seg på innvandring fra en enorm ulvestamme i Russland. Det er på tide at Stortinget tar tilbake demokratisk kontroll over rovdyrforvaltningen i Norge.

Send inn leserbrev «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags