Skjebnevalget

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

MeningerNorge er et lite land i utkanten av verden. Vi er ikke mange. Hvis alle nordmenn var samlet i hovedstaden, ville Oslo bare være nummer 28 på listen over de største byene i verden. Rundt oss er en tøff, men gavmild natur, noe som har bidratt til at vi få som bor her har klart oss godt – så godt at den kjente historikeren Francis Sejersted konkluderte med at «Vår beretning er stort sett en suksesshistorie».  Flaks, påstår noen, og refererer til faktorer som olje, fisk, skog og vasskraft.  Men er det hele sannheten? Har vi bare vært heldige? Langt ifra. Riktignok sprutet oljen opp av havbunnen på et optimalt tidspunkt, teknologisk så vel som økonomisk, og riktignok er vi godt forspent med gaver fra naturens side, men det i seg selv er ingen tilstrekkelig forklaring på vår suksess.

Historien er full av eksempler på nasjoner med rik tilgang på råvarer og ressurser, men som likevel ikke har maktet å omsette det i velferd for innbyggerne sine. Det har vi klart – så langt. Takket være en bevisst politisk styring gjennom en aktiv stat med legitimitet fra et fungerende folkestyre, har ressursene kommet hele befolkningen til gode. God fordelingspolitikk, aktiv distriktspolitikk og fremsynt vern av sjølråderett har gjort Norge til verdens beste land å leve i.

Noen av de mest avgjørende valgene som vi har gjort etter 2.verdenskrig ble foretatt i 72 og 94. Begge ganger endte en hard kamp med at det norske folk sa nei - først til EEC/EF, så til EU. Det er de aller fleste glade for i dag. Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i fellesmarkedet hadde på det meste over 130 000 medlemmer. Bevegelsen var en typisk «grasrot-bevegelse», og motstanden mot medlemskap var større jo lenger man kom unna de sentrale beslutningssentra. Av de politiske partiene var det Senterpartiet og Sosialistisk Folkeparti (nå SV) som, ut ifra noe ulik argumentasjon, entydig flagget motstanden. Men nå opplever vi likevel at Høyre/FRP- regjerningen viser til overnasjonale juridiske forpliktelser og handelsavtaler som styrende for sine avgjørelser. Så styrende at det parlamentariske demokratiet og det nasjonale folkestyret settes til side. Språkbruken er av strategiske grunner endret fra «EU-medlemskap» til «EU-tilpassing», men målet forblir det samme: Nedbygging av nasjonale institusjoner og flytting av makt ut og opp.

Ja, iveren etter å begrense det nasjonale handlingsrommet hos dagens regjeringspartier er nå så dominerende at salg av hardt tilkjempede nasjonale fellesverdier som skog, fiskeressurser og fossekraft er satt på agendaen. Fellesverdiene skal ofres samtidig som det legges det til rette for en storstilt sentralisering. Grasrota fra 1972 og 94 skal svekkes, og færrest mulig skal befinne seg langt unna de sentrale beslutningssentra.

Derfor blir valget til høsten et skjebnevalg. Skal målet fortsatt være individuell rikdom og kortsiktige økonomiske interesser med fokus EU-tilpasning og sentralisering, eller skal vi å ta vare på fellesgodene og arbeide for en rettferdig fordeling og en bærekraftig utvikling av hele Norge? Skal vår rolle i den store verden fortsatt være tuftet på en trygg, inkluderende og utadvendt nasjonal identitet, eller skal vi ukritisk tilpasse oss overnasjonale organer unndratt folkevalgt kontroll?

Det er de vi som avgjør. Du og jeg. På samme måte som i 1972 og 1994.

Send inn leserbrev «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags