Kommentar til leserinnlegget om «Holøyen-brødrene krenket»

Ordfører Ragnhild Aashaug (t.v) og rådmann Siv S. Sjøvold under framleggelsen av rapporten om Tolga-saken i Oslo.

Ordfører Ragnhild Aashaug (t.v) og rådmann Siv S. Sjøvold under framleggelsen av rapporten om Tolga-saken i Oslo. Foto:

Av
DEL

MeningerMye er sagt og ment om Tolgasaken. Jeg er oppriktig lei meg for den situasjonen brødrene har havnet i. Jeg forstår godt at de har vært både frustrerte, fortvila og har følt seg dårlig behandla. Tolga kommune skal ikke unndra seg ansvar. Derfor har det vært så viktig for oss å bidra med all mulig dokumentasjon til granskingsrapporten, for å avdekke hva som har skjedd. 

Ola Ødegård tar i et leserinnlegg i Arbeidets Rett og Østlendingen, den 18.februar, opp spørsmål om erstatning, og krenkelse av brødrene. Det vil ikke jeg komme inn på. Jeg vil likevel rette opp i noen faktafeil i Ola Ødegård sitt leserinnlegg, så saken kan diskuteres med riktig bakgrunn.

Ola Ødegård starter sitt leserinnlegg slik; «Så er det slått fast: Tolga kommune diagnostiserte Holøyen-brødrene feil, de var ikke psykisk utviklingshemmede.» Kommunen har ikke satt noen diagnose, slik Ødegård påstår. Granskingsrapporten slår fast at det er et viktig å skille mellom å referere til en diagnose og stille/sette en diagnose. 

Alle diagnoser kommunene bruker i registreringen av psykisk utviklingshemmede er stilt av leger. Legers virksomhet er underlagt kontroll fra staten, ved Fylkeslegen og Statens helsetilsyn. Kommunen henter kun inn diagnoser som er satt, og har ikke påvirkning på hvilken diagnose innbyggere eventuelt får. 

For to av brødrene ble deres diagnoser rapportert inn på feil grunnlag. En administrativ feil har ført til en forveksling hvor man trodde diagnosen betydde psykisk utviklingshemming, Eksisterende diagnoser ble altså feiltolket og dermed feilrapportert.

For den tredje av brødrene viser granskingen at det er spesialisthelsetjenesten som har satt feil diagnose. Rapporten fastslår at kommunen ikke kan lastes lastes for denne feilen i spesialisthelsetjenesten. Det er et statlig ansvar.

Tolga kommune har altså ikke diagnostisert brødrene slik Ola Ødegård skriver. Vi skjønner at det ikke er greit for brødrene å oppdage at man er del av en slik registrering på feil grunnlag, og det beklager vi. Å registrere en diagnose inn i inntektssystemet, som ikke kvalifiserer til tilskudd, er også en feil vi tar på største alvor. Feilregistrering er likevel ikke det samme som å sette nye og uriktige diagnoser.

Vi står for de tjenestene kommunen har gitt hele veien. Samtidig tar vi til oss at dialog og brukermedvirkning blir stadig mer viktig på dette tjenesteområdet. Tolga kommune har jobbet for å bedre kvaliteten på sine tjenester på dette områder og det vil vi fortsette med. Blant annet vil vi gå nøye igjen om den statlige granskingsrapporten og ta med oss råd og anbefalinger inn i vårt videre arbeid.

Påstanden om at Tolga kommune bevisst har registrert personer for urettmessig å tjene penger på dette, er også tilbakevist i rapporten. Lederen for granskningen sier at det var flere holdepunkter for å tolke dokumentasjonen slik kommunen gjorde. Det er også slik at kommunen i årene før 2013 har underrapportert, og ikke fått de tilskudd man hadde krav på.

Når det gjelder saksbehandling og vedtak av vergemål, så er det Fylkesmannens ansvar.

Den såkalte Tolgasaken har løftet viktige problemstillinger, blant annet om samtykke i vergemålssaker til nasjonalt nivå. Det er også avdekket store svakheter ved den såkalte PU-ordningen, der kommuner blir satt til å tolke og rapportere inn diagnoser, med svært mangelfull faglig veiledning. Det er også – som granskerne påpeker – problematisk å pålegge kommunene å bruke diagnoser på måter de ikke er ment til. Tolga kommune støtter kritikken granskinga retter mot denne delen av inntekstsystemet og mener staten bør finne en annen modell for dette området i inntektssystemet.
 

Send inn leserbrev «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags