Mine tanker om Tolga-saken

Av
DEL

MeningsrettenJeg er psykiater og har lest saken fra Tolga med interesse, da feltet knyttet til tjenester for pasienter som har, eller kan ha, en psykisk utviklingshemming, har hatt betydning for meg i tidligere jobber.

Det kan være viktig å merke seg at diagnoser først og fremst er egnet til å si noe om prognose og behandling, dvs. hva som kan forventes å bli utviklingen, og hva som må til for at utviklingen skal bli best mulig. De er dårligere egnet som styringsinstrumenter for økonomi, som vi bl.a. kjenner fra sykehusene.

Det er dessverre også slik at personer, særlig utenfor tjenestene, tillegger diagnoser sosial verdi og kan misbruke dem til å stigmatisere andre eller seg selv. I vanskelige saker har jeg notert meg at nær familie kan ha problemer med å akseptere enkelte diagnoser, og lanserer krav om alternative diagnoser.

Fra min tidligere jobb innen for psykoserehabilitering har jeg kommet innom tema knyttet til psykisk utviklingshemming. Det er en utfordring å bestille tjenester i kommunen som samsvarer med det pasienten trenger.

Tjenestebehovet er alltid individuelt. Tjenestebehovet hos en pasient med schizofreni, varierer mye, fra bemannet bolig med 2:1-bemanning, til at vedkommende kan bo hjemme og være på et arbeidstiltak. Foreligger det kognitiv svekkelse, eller nedsatt evnenivå, som påvist ved utredninger, vil behovet som regel være større.

Nedsatt evnenivå er heller ikke noe entydig. Det kan dreie seg om jevnt nedsatt evnenivå, og det kan være en sprikende profil.

Ofte er IQ-grensen på 70 et tema. Er man under denne, synes det lettere å argumentere for tjenester. Den gruppen som gjerne får det vanskeligst, er gruppa som ligger like over. De får trolig for høye krav til seg, og står i risiko for å klare seg dårlig.

Jeg har vært med på i visse tilfeller å nærmere undersøke om et nedsatt evnenivå kan ha vært slik siden barne- og ungdomsår. I slike tilfeller kan det bli aktuelt å vurdere om pasienten har diagnosen psykisk utviklingshemming.

Det er nemlig et krav om at den tilstanden må ha vart gjennom hele livet. Det er mye å hente for pasienten å få stilt en slik diagnose, da det på en effektiv måte sikrer pasienten rettigheter i kommunen. Vi går da nøye til verks og søker innblikk i gamle PPT-rapporter og foretar intervju med dem som kan huske vedkommende fra barne- og ungdomsår.

Det kan framstå noe urimelig at den gruppen pasienter som er «så heldig» å tilfredsstille diagnose psykisk utviklingshemming, får automatisk krav på omfattende tjenester i kommunen, mens andre, som av forskjellige grunner fungerer på samme nivå, eller bare litt over, får det vanskeligere.

Jeg har vært i en situasjon hvor jeg har hatt en pasient som flere spesialister har ment kan ha en psykisk utviklingshemming, over flere år. Familien har sett svært negativt på at hypotesen er blitt brakt opp, og pasienten har (trolig på grunn av det) nektet å bidra til nevropsykologisk testing.

Det har ikke vært vanskelig å beskrive behovet for kommunale tjenester, men å få dette tildelt kun på bakgrunn av behovet, uten tilknyttet diagnose, har vært vanskelig. Resultatet er at vedkommende har hatt mangelfulle tjenester over tid.

Det diagnosebaserte tilskuddssystemet hva gjelder psykisk utviklingshemming gir gode rettigheter til de personer som fyller de smale kriteriene. De som er i tilnærmet samme situasjon, men uten diagnosen, stiller i mange kommuner svakere. Trolig vil effekten av å la en slik ordning opphøre være at gruppen som fyller kriteriene, får et dårligere tilbud, og den øvrige gruppa får noenlunde det samme. Slik sett fungerer ordningen som en garanti for et tilstrekkelig tilbud.

Det er på dette grunnlag jeg er skeptisk til VG sin vinkling i Tolga-saken, hvor effekten blir at avisa øker stigma knyttet til diagnosen psykisk utviklingshemming. Det må være positivt å identifisere de personer som kan ha diagnosen, da tilstanden utløser betydelig krav på tjenester, noe som utvilsomt er til gagn for den det gjelder. Det må derfor være feil å betvile kommunens intensjoner. De leger som har uttalt seg i saken lokalt, synes å også understøtte diagnosen som stigmatiserende. Jeg vil mene legen har et krav på seg til å undersøke om kravene for diagnose kan være oppfylt, da det vil fungere som en garanti for pasienten med tanke på å motta tjenester.

Jeg er samtidig skeptisk til vinklingen fra VG knyttet til vergemål. Med mindre vi snakker om fratakelse av rettslig handleevne, som kun kan skje ved dom, dreier ordningen seg først og fremst om å få tildelt en hjelper i nærmere fastsatte spørsmål når en selv ikke forstår behovet for slik hjelp.

Jeg har snakket med flere verger som er klare på at de ikke kan handle i motstrid med ønsker pasienten har. Det betyr at den som er satt under vergemål, heller ikke før VG sin sak, er fratatt retten til å handle på eget initiativ.

I praksis medfører VG sitt engasjement at flere personer ikke vil få en talsmann som handler i vedkommendes interesser og som kan stille kritiske spørsmål til helsepersonell, NAV og andre instanser i samråd med den det gjelder.

Kapasiteten i domstolene og hos fylkesmennene er for lav til å få slike saker avgjort i domstolene. Jeg er derfor alvorlig bekymret for at flere personer enn før vil få anledning til å gå til grunne, uten selv å ha forståelse for hvorfor det ble sånn.

(Ytringen sto først på trykk hos hedalen.no)

Send inn leserbrev «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags