Veteranene knatrer og putrer igjen

?RIKTIG?SKILT: Opprinnelig hadde Triumphen oslo-skilt med seks sifre. Odd Einar Røe synes det passer bedre med D-registering.

?RIKTIG?SKILT: Opprinnelig hadde Triumphen oslo-skilt med seks sifre. Odd Einar Røe synes det passer bedre med D-registering. Foto:

Av
Artikkelen er over 7 år gammel

Anders Erliens lyseblå Saab rullet av samlebåndet i Trollhättan i 1962. Året etter så Odd Einar Røes Triumph Herald dagens lys i Coventry i England. Nå har veteranene fått en ny vår.

DEL

De siste 20-30 årene har begge kjøretøyene fristet en heller utslitt tilværelse i opplag. Men nye vitale deler - og mangfoldig hundre arbeidstimer - har bokstavelig gitt nytt liv til de to gamle. Arbeidet er ferdig; nå gleder eierne seg bare til sine putrende og knatrende jomfruturer.

?Erlien er Saab-entusiast på sin hals. I tillegg til den blanke lysblå, har han et knippe andre av samme merke både til daglig bruk - og til fremtidige prosjekter.

Totakteren fra -62 fikk han tips om for drøyt 15 år siden. Da befant den seg pent innpakket under en presenning på Røros.

- Ekstra morsomt med denne bilen, er at den er helt lokal. I løpet av 50 år har den knapt vært ute av Fjellregionen. Den ble kjøpt ny av Ottar Singsås fra Os, og han hadde den i bruk helt til i 1976. Da ble den kjøpt av Bjørn Rognes, verksmester ved Gauldal Billag. Siste eier før meg var disponent ved billaget, Olav Betten. Før meg har det altså bare vært tre eiere - alle sammen folk som har holdt bilen bra. Jeg overtok den i bra stand. Motoren har jeg ikke gjort noenting med, og karosserimessig var det heller ikke så altfor mange skjønnhetspletter. Et ganske greit restaureringsprosjekt, med andre ord. Jeg har ikke telt timer, men tviler på at jeg har brukt noe særlig over 500, sier Erlien.

Originalfarge

- Men du overveide ikke å skifte farge med det samme?

- Hadde det vært opp til fruen, som faktisk har fått denne som konebil,hadde nok fargen blitt en annen. Men så var det dette med full originalitet, da. Det betyr mye i denne bransjen. bransjen. Dessuten er det en omfattende jobb å skifte farge. Eksteriørfargen går også igjen i bilen innvendig. Jeg synes fargen er både morsom og oppsiktsvekkende, jeg.

Mer spesiell enn fargen, er likevel motoren, en tresylindret totakter. Når Erlien starter opp, er den knatrende lyden en merkelig blanding av en snøskuter- og melkemaskinmotor. Og ingen biler har blåere røyk ut av lydpotta.

Langvarig prosjekt

Litt lenger «oppi gata», er Odd Einar Røe i ferd med finishen på sin Triumph Herald.

- Det er sikkert mange som synes det er på tide. Ungene var små da prosjektet ble påbegynt. De har rukket å bli voksne...

De første bildene av arbeidet med den sjarmerende engelskmannen skriver seg så langt tilbake som til 2000. I løpet av det første året var prosjektet allerede halvt fullført. Deretter ble det ganske mange år i «hvilemodus» før Røe igjen fikk fortgang i arbeidet. I dag er det en stolt eier som er klar til å skru skiltene på klenodiet.

- Også denne bilen har en lokal historie, selv om den gikk dine første sju år på seks-sifrede registreringsskilt i Oslo. Til Tolga kom den i 1970, med pølsemaker Per Tolgensbakk som ny eier. Han kjørte den i seks år før den ble tatt ut av aktiv «veitjeneste». Det betyr at den har vært ute av drift i 35 år, forteller Odd Einar Røe.

Rust, og enda mer rust

Også denne bilen ble i sin tid berget av Anders Erlien.

- Dessverre hadde tiden bokstavelig talt tært ganske hardt på Triumph’en. Engelske biler er jo generelt en smule utsatt for rust. Og akkurat med denne var det snakk om adskillig mer enn en smule. Spesielt med bilen er at den er bygget på ramme. Hele ramma var totalt gjennomrustet, og måtte skiftes. Også skjermene var hardt angrepet og måtte byttes. For å si det enkelt; bilen måtte plukkes ned i sine enkelte bestanddeler - med unntak av motoren som tilsynelatende er bra. Spenningen er hvor mye lekkasjer som vil åpenbare seg i løpet av sommeren...

Kjøpt og laget deler

Svesiseapparatet har bokstavelig gått varmt for restauratøren. For sikkerhets skyld kjøpte han også et par delebiler.

- Kanskje ikke akkurat godkjøp. Det viste seg at de delene som var dårlige på min bil, var tilsvarende dårlige på suppeleringsvognene. Redningen har vært internett og direktekjøp av deler fra England. Bortsett fra en liten karosseriplate i fronten, som jeg ble nødt til å lage selv, har det gått greit å skaffe det meste av deler. Engelskmennene er flinke sånn - det som ikke lenger finnes, det blir nylaget. Eneste minus er at slike delekjøp merkes på pungen. Det er første gang jeg restaurerer en bil fra bunnen, og akkurat billig synes jeg ikke det har vært.

Røe opplyser at Triumph’en var en typisk folkebil på 60-tallet - en sterk konkurrent til Ford Anglia her i landet.

- Det er et sjarmerende kjøretøy med mange artige - og noen ikke fullt så artige - løsninger. På plussiden må jeg nevne svingradiusen - den minste på noen bil. Her kan hjulene greit stilles helt på tvers. En annen sak jeg har sans for, er den tofargede lakken - den gir bilen særpreg. At alle karosserideler er skrudd, er også noe jeg har satt pris på som restauratør. Det som gjenstår nå, er å få testet ut hvordan den oppfører seg på veien. Jeg trenger vel ikke engang si at jeg gleder meg som en unge til å putre avgårde!

Artikkeltags