Gå til sidens hovedinnhold

Mozarts Requiem

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Musikklinja ved NØVGS fikk nylig endelig framføre Mozarts «Requiem», i samarbeid med Tynset Blandetkor, solister og pianist. Coronaviruset hadde satt prosjektet på vent flere ganger og endret planer og premisser, og i siste omgang ble det nå gjennomført i Tunet ved NØVGS. Også uro omkring Musikklinjas framtid har i tillegg preget våren for disse aktørene. Ikke desto mindre ble framføringa nå en gripende opplevelse – for mitt vedkommende gjennom streaming.

Verket ble også i sin tid ikke minst til under spesielle omstendigheter. En febersyk Mozart (1756-91) fikk oppdraget noen måneder før sin død, og det sies at han oppfattet det som et varsel om at han skulle skrive sin egen dødsmesse. Det har alltid skapt et eget fokus på verket.

Uansett - det sies at Mozart var klar over at han ikke kunne rekke å fullføre, så han satte «sin elev komponisten Süssmayer grundig inn i sine planer med verket, viste ham skisser av de ufullstendige satsene og forklarte ham hvordan de skulle fullføres». Og det fortelles at etter hvert som Mozart komponerte, prøvde han det ut sammen med sine venner og elever. Senest 10 timer før han døde, blir det sagt at han brøt sammen i gråt under de første taktene av Lacrymosa.

Det gir et sterkt og rørende inntrykk å se ungdommer og korister forøvrig framføre et så krevende verk. Ikke mindre må også solister/pianist/dirigent nevnes – hhv. Guro Hjemli, May Britt Mitrovic, Mathias Gillebo, Knut Stiklestad - Sigstein Folgerød - Jelena Zlatarow-Marcetic. Musikken er så stringent, logisk og gjennomsiktig at ingen ting kan gjemmes bort. Eller som Mozart selv sa, at ikke en tone kunne fjernes fra hans musikk – alt hadde en funksjon. Og som dirigenten Jelena uttrykte nylig i forhold til den lange og krevende prosessen med øvinger, avlysinger, ny organisering, usikkerhet: Det går bra likevel - Mozarts toner setter seg fast i hodet.

Og ja – denne framføringa satte seg i hode, kropp og sjel! Takk for en sterk opplevelse! Og så en liten pendant i disse tider: Elevene avslutter skoleåret med ei slik strålende forestilling – også noen tidligere elver var med. Og et par dager etterpå med ei ny forestilling der elevene fra avgangsklassa takker for seg. Det er en sterk dokumentasjon på hva lærere og elever har holdt på med gjennom skoleløpet. Og på hva Musikklinja betyr i forhold til samarbeid med andre krefter og opplevelse for publikum. En bedre dokumentasjon kan vel ikke gis på Musikk, Dans, Dramas eksistensberettigelse!

Kommentarer til denne saken