Nådestøtet for utmarksbeitenæringene

Av
DEL

MeningerTorsdag 30.01. 2020 arrangerte Fylkesmannen i Innlandet sitt årlige møte foran kommende beitesesong. Møtet ble avholdt på Tynset, der fylkesmannens fagpersoner, Ståle Sørensen og Vedbjørn Knarrum, la fram sin vurdering av rovviltforvaltningen. To dager før dette møtet uttalte den nyutnevnte klima – og miljøvernminister, Sveinung Rotevatn, følgende: «Erstatningen for tap av sau og lam fortsetter på et historisk lavt nivå. Dette viser at rovviltpolitikken fungerer godt». Fylkesmannens folk, derimot, presenterte et helt annet bilde av den lokale rovdyrsituasjonen enn Rotevatns skjønnmaling av rovviltpolitikken. Det var en ganske så nedslående vurdering de kunne meddele møtedeltakerne om en heller mindre vellykket rovviltforvaltning i Nord – Østerdalen. Sørensen og Knarrum kom blant annet med disse karakteristikkene:» Det går ikke superbra. Vi lykkes ikke mer enn sånn passe. Vi må være forberedt på det verste og leve med usikkerheten. «Rendalen peker seg ut, også i 2019, med store tap til ulv», fortalte Sørensen. Han poengterte dessuten: «Når vi i tillegg splitter det opp og ser på enkeltbesetninger, ser vi at noen rammes veldig hardt».

Selv om tallene nasjonalt viser at antall sau og lam, erstattet som tatt av rovvilt, er halvert de ti siste årene, er det fremdeles et stort skadebilde lokalt i Nord – Østerdalen. Tapsprosenten i Rendalen i 2019 er 15 prosent for sau og 36 prosent for lam. Mattilsynets «akseptable» tap er rundt fire prosent. Alle kommuner i Nord – Østerdalen ligger over fire prosent.» Tap over ti prosent er bekymringsfullt», uttaler Mattilsynet. Tilsynet er også sterkt bekymret over de mange og tragiske dyrelidelsene, som sett i et etisk og dyrevelferdsmessig perspektiv, er fullstendig uakseptable. Beitebrukerne, som med egne øyne ser de stygge skadene etter flere ulveangrep, utsettes for uakseptable store psykiske belastninger.

Fra lokalt politisk hold har det blitt hevdet at forvaltningsmyndighetene mangler kunnskap og derfor ikke helt forstår de store problemer ulven og andre rovdyr skaper for beitebrukerne. På bakgrunn av myndighetenes reaksjonsformer etter rovdyrangrep på sauebesetninger, og nå også tamrein, er det mye som tyder på at de både har kunnskap om og forstår de enorme problemer rovdyrene, og i særdeleshet ulven, forårsaker. Dette er problemer som hos mange utløser avmakt, fortvilelse og til slutt resignasjon med nedleggelse av beitebruk og fraflytting som uunngåelig resultat. Det som er den brutale virkelighet, er at beitenæringene innen kort tid vil møte selve nådestøtet dersom den nåværende rovviltforvaltningen får fortsette uhindret.

Miljødirektoratets nylige avslag på tre søknader om felling av den angivelig genetisk viktige Elgå – ulven bare bekrefter inntrykket av at forvaltingen ikke tar særlig hensyn til lokalbefolkningens mange erfaringer med en særdeles krevende rovdyrproblematikk, men bare fortsetter i samme spor som før. Direktoratet vurderer riktignok flytting av ulven om det skulle bli nødvendig. Vi så jo hvordan det gikk sist Elgå – ulven ble flyttet til Kongsvinger-traktene!

Klima – og miljøvernminister, Sveinung Rotevatn, er mer enn godt nok informert om det store skadebildet i Nord – Østerdalen. Likevel kan det se ut som han bevisst velger å ignorere den uholdbare situasjonen beitebrukerne i Nord - Østerdalen nå står midt opp i, ved blant annet å dekke seg under fakta om at tapet nasjonalt er halvert de ti siste årene.

Rotevatn synes å ha til hensikt å fortsette med den samme strategien som kjennetegnet Ola Elvestuens forvaltningsregime. Elvestuens strategi utmerket seg, som mange sikkert husker, ved utstrakt bruk av manipulering, trenering og ignorering av fakta, sauset sammen i en miks av finurlig juridisk funderte avledningsmanøvrer.

For å kunne forstå hvorfor Rotevatn later til å ha samme hensikter som sin forgjenger, må søkelyset rettes mot hva som, først og fremst er venstres, men også hele regjeringens mål med rovviltforvaltningen. I denne sammenhengen er det på sin plass å minne om at Venstre ikke sluttet seg til Stortingets rovviltforlik fra 2016. Grunnen til at de trakk seg ut av forliket, var fordi partiet syntes 4 – 6 ynglinger i året var et altfor lavt tall.

Venstre ønsker åpenbart en fri yngling, med utbredelse av ulv over store deler av landet. Dette forklarer hovedgrunnen til at Venstre med sine klima – og miljøvernministre i førersetet har gjort alt de har kunnet for å bremse opp, eller rettere sagt, sabotere oppfølgingen av Stortingets vedtatte bestandsmål.

Målet for Venstre er mest mulig ulv i utmarka for å tvinge fram en utvidelse av ulvesona, bit for bit nordover, ved å presse beitenæringene ut av de planlagte ulveområdene. Når folk må gi opp sitt livsgrunnlag, flytter de fleste også ut av bygda. Dermed kommer Solbergregjeringa samtidig et godt stykke på vei med ett av sine viktigste mål, nemlig størst mulig sentraliseringseffekt i distriktene. Rovviltpolitikken har sammen med en rekke andre distriktsfiendtlige tiltak blitt et effektivt sentraliseringsvirkemiddel! Med et mer industrialisert landbruk sparer staten penger som skal finansiere større skattekutt til de med store formuer. Det er vanlige folk som må ta regninga.

Det at forvaltningsmyndighetene ikke følger opp Stortingets lovlig vedtatte bestandsmål, er et alvorlig brudd på grunnlovens bestemmelse om at all makt ligger i Stortinget, som landets lovgivende myndighet. Når den utøvende myndighet bevisst gjør alt den kan for å bremse opp et Stortingsvedtak, er det en alvorlig undergraving av vårt demokrati.

Det venstredominerte Klima – og miljødepartementet skyver dessuten Bernkonvensjonen og Naturmangfoldloven foran seg i et forsøk på å forsvare og legitimere sine overkjørende handlinger. Departementet mener faktisk at både konvensjonen og loven ikke tillater et ulveuttak som bringer bestanden ned på Stortingets vedtatte bestandsmål. Det vi opplever er ikke noe annet enn et utspekulert juridisk spill for å fremme bestemte politisk motiverte mål.

Verken Bernkonvensjonen eller naturmangfoldloven forbyr å felle et langt høyere antall ulv enn det som er gjort til nå. En mindre bestand på linje med det Stortinget har vedtatt, vil garantert sikre et stort nok antall individer for å kunne ivareta ulvens overlevelse, dersom all ulv er «ekte» ulv.

Når forvaltningsmyndighetene fører en distriktødeleggende rovdyrpolitikk som river vekk livsgrunnlaget til folk og som dessuten går ut over folks liv og psykisk helse, må det være legitimt og i tråd med den allmenne rettsoppfatning å ta i bruk nødvergeretten for å redusere antallet hyppige ulveangrep på beitedyr.

Den terroriserende rovdyrforvaltningen som vi nå opplever i Nord – Østerdalen, er nærmest å regne som hensynsløse overgrep mot beitebrukerne og deres familier. Det kan vi ikke lenger finne oss i!

Send inn leserbrev «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags