Gå til sidens hovedinnhold

NorgesGruppen styrer, jeg halser bare etter

Meningsretten

Vil du påvirke hvordan lokalsamfunnet ditt ser ut? Da anbefaler jeg å søke jobb i en stor butikkjede før du prøver kommunestyret.

Innledningen er selvfølgelig en overdrivelse og en spissformulering, men følelsen bak er høyst reell. I Fjellregionens veikanter spretter store klosser fylt med egne merkevarer, gaffateip og billig potetgull opp. Ofte bygges disse trauste monumentene for kjedenes uendelige makt opp på det som før NorgesGruppens tid var folks kilde til mat, nemlig matjorda.

I dag er det viktigere at bilen kan rulles inn gjennom døra og at frysedisken står på samme sted i butikken i hele Norge enn at noen faktisk produserer maten disken er fylt med.

Protesterer du mot byggingen av disse kolossene er du gammeldags og mot utvikling. Under trusler om utarming av lokalsamfunn, tapte investeringer og fraflytting i stor skala valser kjedenes bulldosere over folkevalgte, kvadratmeter og sentrumsutvikling mens de hever det frie markedets blodrøde kors skyhøyt.

Sentrumet som døde

Effekten dette har på tettstedene våre er et trist skue. Norske tettsteder er i ferd med å lide samme skjebne som svenske grensebyer gjorde da norske fantaster representert ved en gammel skrue med rød lue gjorde sitt inntog på starten av 2000-tallet. Der er alt borte, eller det vil si, det er flyttet inn i et av Thons mange enorme kapitalpalasser. Det er klart kjedene tjener mer penger i et slik handelens mekka, og alt det kostet var et lite offer av småbyenes liv på kapitalismens alter.

For vi i Fjellregionen er ikke alene om å mangle evne til å stå imot markedskreftene. Du trenger ikke se lenger enn til Elverum og Otta for å se kommuner som tilsynelatende frivillig har lagt sentrumet sitt øde til fordel for legoklosslandsbyer i et vegkryss. Det kan nesten virke som det ikke er ryggraden til den enkelte folkevalgt det er noe galt med, snarere systemet og spillereglene som er pillråttent.

For hva har vi å stille opp med når kommunekassa for lengst er tom og vi på femte året graver i bakken under skattekista for å se om en gullmynt kan ha falt mellom plankene? Hva skal vi gjøre når samfunnet generelt ser ut til å verdsette kortsiktig asfalteufori framfor det trauste, langsiktige samspillet mellom levende sentrum og et sterkt landbruk rundt?

Løsningen blir som oftest bare å klappe, logre og rulle rundt for butikkdirektørene i sine stilrene dresser. Kjapp profitt smaker alltid søtt, men ettersmaken for oss som skal leve her lenge blir bitter.

Bil for gåtur

Kombinerer du legoklossbyggingen med den nasjonale strategien med å bosette flest mulig rundt kollektivknutepunkter skapes en tragikomisk situasjon. Vi skal bo i gåavstand fra toget, men kjøre bil ut av sentrum for å handle mat og sko. Dette er etter mitt skjønn så kortsiktig samfunnsutvikling at jeg mangler ord. Hva med å samle butikkene i sentrum, i lokaler som allerede finnes og gå mellom butikkene isteden? Nei, KIWI-butikken på Tynset ville ikke blitt identisk med den på Elverum, men du vil skape et lokalsamfunn folk vil leve i.

Med det sagt forstår jeg at mange heier på nyetableringene. Det er tross alt en kamp til døden for hvert et tettsted utenfor det sentrale Østlandet. Det er bare så synd at vi i hver eneste sving sloss mot hverandre, og aldri har tid til å stoppe opp og ta en skikkelig kamp mot de strukturelle svakhetene som ligger bak denne galskapen.

Hva om distrikts-Norge sammen kunne krevd strengere regler mot nedbygging av matjord, oppbrytning av de store matvarekjedene og en bedre kommuneøkonomi. Da kunne vi for en gangs skyld vunnet alle sammen, og kanskje kunne vi sluttet å krangle om de samme mugne smulene hele tiden.

Kommentarer til denne saken