Mens graset gror, dør kua. Aldri har vel ordtaket passet bedre. Det foreligger en signert jordbruksavtale med statsråden fra den rødgrønne regjeringen, men inntil den er vedtatt i Stortinget virker alt å være i det blå.

Årets jordbruksoppgjør har vart i flere uker og betegnelsen historisk er brukt utallige ganger. Vi har ei regjering som har forpliktet seg historisk på både lønnsomhet og sjølforsyning i Hurdalsplattformen. Samtidig synes det som om staten, regjeringen, Stortinget, faglaga og brukerne er på en like historisk kollisjonskurs.

Det sies at det var et historisk godt oppgjør i fjor. Noen mener Norges Bondelag og Norsk Bonde og småbrukarlag var historisk enige om at det trengs en ny retning i forkant av oppgjøret. Det virket være historisk bred enighet om at mjølkebruka utgjør en bærebjelke i norsk matproduksjon og sjølforsyning, og det ble slått historisk alarm om at det brenner et blått lys, det brenner på dass, og det er brann blant bøndene i store deler av næringa, ikke minst der matproduksjonen er tuftet på grovfôr og beiting.

Det var historisk at budsjettnemnda og faglaga var skjønt enige om at oppgjøret i fjor faktisk ikke var så historisk bra likevel, og det er historisk at en statsråd faktisk blar opp for å dekke inn inntektssvikten i ettertid slik Sandra Borch gjør det i den signerte avtalen. Forhandlingsgevinsten på 806 millioner kroner skal også være historisk høy og en har ikke sett lignende siden sentrumsregjeringa på 90-tallet.

Det har vært historisk mye støy rundt metoden for utregning av rentekostnader, og det er historisk at NBS ikke var forhandlingspart fra start. Det virker også være historisk uenighet om hvorvidt de stilte seg – eller ble satt – på sidelinja, av staten, eller Bondelaget, eller var det sjølveste Senterpartiet?

Det må da også ha vært framsatt historisk mange usaklige påstander om at Sp + Bondelaget er gift med hverandre, går hånd i hånd, sover i samme seng, har inngått både partnerskap og pakt og forpliktet seg i fellesskap på forhånd, mener mange. Motivert av å kunne gjøre det verst mulig for alle bønder og ei hel næring det da, eller? Sjelden eller aldri har vi sett slikt mangfold over de kritiske røstene fra alle landbrukets leire og politiske partier, så det er antakelig historisk bredde over kritikken også.

Hvem hadde det riktigste kravet og hvem strakte seg lengst? Hvem skuffer mest og hvem skal være mest skuffet? Hvem vil mest og best for norsk matproduksjon, og hvem har grunn til å være fornøyd – ikke minst på bekostning av hvem? Hvem slår politisk mynt – på hva – og hvem skal en godblunke til i Stortinget før den signerte avtalen går dit i juni? Tonen er i det hele tatt til å bekymre seg over.

Norsk Bonde og småbrukarlag (NBS) kan holde seg for gode til å kritisere at Bondelaget tolkes som lojale til forhandlingssystemet og for at Bondelaget fremmer det de mener er realistisk krav. Bondelagslederen kunne på sin side spart seg for å kommentere kravet til Småbrukarlaget som om det ikke var verdt papiret det var skrevet på en gang.

SV og Småbrukarlaget har vunnet mye taletid, det offentlige ordskiftet, dekningen i media og sosiale medier, og antakelig også medlemsvervingen så langt. Samtidig spiller de historisk høyt for tida.

Norge er unikt ved at norske bønder har forhandlingsrett med staten. Like fullt er det nokså langt fra ordinære lønnsforhandlinger til jordbruksforhandlingene. Det er også forskjell på lønnsforhandlinger, garantert minstelønn, og lønnsomhet.

Bønder er sjølstendig næringsdrivende, ikke ansatte som tar ut lønn. Lønn og lønnsomhet er heller ikke det samme som likviditet, sjøl om sider ved det henger sammen.

Det har også vist seg at det er vanskelig for alt fra journalister til forbrukere, noen i faglaga og folk flest, å forstå at jordbruksforhandlingene ikke handler om å forhandle om garantert inntekt for bonden, bare inntektsmuligheter. Men, djevelskapen ligger i detaljene heter det, og det er der både faglagas uenighet og de politiske meningsmotstanderne møtes og meninger brytes.

Nå ligger endskapen på årets forhandlingsavtale hos regjering og storting. Det gjenstår en del politikk og litt matematikk.

Fakta er at Ap/Sp-regjeringen i Hurdalsplattformen signerte på at det er nødvendig å øke lønnsomheten i bruk av jordbruksarealene for å sikre landbruk over hele landet, økt verdiskaping og redusert klimaavtrykk. De var enige om at virkemidlene skal være et sterkt importvern og årlige jordbruksforhandlinger. De var også enige om at næringsutøvere i landbruket må ha samme inntektsmuligheter som andre grupper, om økt sjølforsyning og en variert bruksstruktur. (Les: Hurdalsplattformen)

De har ikke flertall i Stortinget alene, og må få støtte for den signerte avtalen fra andre partier. Så langt er det kun KrF som har sagt at de vil stemme for avtalen.

SV var historisk raskt ute med å tilkjenne gi at de vil si nei, hvis ikke regjeringa blar opp mer til bøndene. Venstre og Rødt fulgte hakk i hæl. MDG synes ikke det er nok til klima og miljø, mens Høyre og Frp synes det brukes mer enn nok penger som det er.

Så til matematikken. Stortinget har 169 representanter. For å få flertall trengs det minst 85 stemmer. Ap og Sp har 76 til sammen.

Ap: 48

Høyre: 36

Sp: 28

Frp: 21

SV: 13

Rødt: 8

V: 8

MDG: 3

KRF: 3

Pasientfokus: 1

SV kan true og skremme med at de vil stemme nei, men realiteten er at det trengs atskillig mer enn en lek med tall. I verste fall skaper de falske forhåpninger i ei næring og folk i en fortvila situasjon, som kan tro at det faktisk gjør en forskjell å stemme mot.

Fra sidelinja ytres den vanlige bekymringen for hva noe slikt kan gjøre med forhandlingsinstituttet, mens like mange mener instituttet har spilt fallitt uansett. De peker bakover og synes ikke det er mye å miste. De som er uenige peker framover og mener det er mye som står på spill.

Uansett hvor mye en flytter rundt på tallene over her, skal en lete lenge før summen blir et alternativt politisk flertall for noe annet enn den framforhandla avtalen.

Én ting er å si nei. Noe annet er hva en vil si ja til. SV har etterlyst tidfesting av opptrappingsplan, og sjøl om verken Sp eller Ap fant tida moden ved landsmøtene sine tidligere år er det på tide nå.

Få dette opp og avgjort før behandling i Stortinget og kom SV i møte med tidfestet plan! Mer enn det er det neppe realistisk at de får. Men ved å lande dette, viser SV på sin side at støtten til landbruket er oppriktig noe mer enn politisk posisjonering.

Politikk er å ville, og den som vil gjøre en forskjell må søke flertall for sine løsninger. Det gjelder SV og det gjelder Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Det skal være en åpen høring om jordbruksavtalen 2. juni, og det er ventet innstilling fra næringskomiteen 5. juni og debatt i Stortinget 12. juni.