100-årsperspektivet

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Jernbanen. Vannkrafta. Den norske oljehistoria. Fortellingen om Norge handler om visjonære valg der vi har tort å se flere tiår fremover. Felles for dem har vært holdningen om at utviklingen skal komme hele befolkningen til gode.

DEL

KronikkMed et 100-årsperspektiv kan vi vurdere politiske prioriteringer. Da vi bygde Bergensbanen, var det den største investeringen som Stortinget noen gang hadde vedtatt. Over 100 år senere ser vi klart at beslutningen skapte viktige muligheter.

Bane og lange linjer

I årene som kommer, blir elektrifisering av Solør- og Rørosbanen et av de sentrale jernbaneprosjektene for Norge. Den naturlige godsveien til og fra Europa går nettopp i denne korridoren innom Kongsvinger. Opprustningen av disse banestrekkene vil øke godskapasiteten markant og gi et sømløst jernbanenett der de samme togsettene kan kjøres i så godt som hele Sør-Norge. I kombinasjon med Dovrebanen får vi dermed et elektrisk dobbeltspor mellom Oslo og Trondheim. Mer gods på bane bedrer sikkerheten på veiene og reduserer utslippene. Utbyggingen vil lette trafikken rundt et allerede hardt presset hovedstadsområde hvor luftkvaliteten er på et kritisk nivå.

Investeringen på Solør- og Rørosbanen vil i følge Jernbaneverket bli rundt sju milliarder kroner. Hvor mye det er, avhenger av tidshorisonten. Ser vi på fordelene ved dette prosjektet over flere tiår, oppdager vi noe viktig: De lange perspektivene må tilbake i samfunnsdebatten.

Suset fra vannkrafta

Lovene som sørger for at verdiene fra vannkrafta kommer vanlige folk til gode, er glimrende eksempler på betydningen av denne langsiktige tankegangen. Da utenlandsk kapital skulle inn i utnyttelsen av våre felles naturressurser, sikret fremtidssynte folkevalgte at kraftverkene etter hvert kom i fellesskapets eie med hjemfallsretten.

Allikevel pågår det fortsatt betydelig kamp om verdiene fra vannkrafta. Stadig dukker det opp forslag som vil overføre verdiene til private interesser. I et samfunn med økende forskjeller blir det desto viktigere å sørge for at disse kommer fellesskapet til gode. Lovene som sikrer oss verdiene fra vannkrafta var altså ikke bare viktige for å bygge Norge, men bidrar i dag til å videreføre velferdsstaten – historiens kanskje mest vellykkede samfunnsorganisering.

Norge, olja og lærdommene

Da vi ble rik som oljenasjon, var det også i stor grad et resultat av at vi bestemte oss for å eie oljeressursene sammen. Oljeselskapenes fortelling om at det er i landenes interesse å selge dem ut, har blitt akseptert flere steder. Slik kunne det endt i Norge også, men vi hadde visjonære personligheter som Jens Evensen som så langt fremover. På motsatt hånd ville Carl I. Hagen og mange på høyresiden selge ressursene våre. Lærdommen er klar - teoretisk ideologi må aldri trumfe praktisk politikk.

Erfaringer fra vannkrafta og oljehistorien kan brukes i nye prosjekter for landet.  De neste årene vil det kunne skapes enda større verdier fra de norske skogressursene. Både drivstoff og en rekke avanserte materialer kan lages av bioråstoff, og utviklingen av nye produkter går stadig raskere. For å lykkes trenger vi aktiv næringspolitikk og statlige investeringsmidler. Det var avgjørende for utviklingen av oljeindustrien. Virkemidlene kan nå benyttes på skogen. Tidspunktet er perfekt. Norge trenger virkelig nye industrielle motorer med ringvirkninger av dimensjoner.

For enten det er snakk om oljevinning eller produksjonen i et fullskala bioraffineri i skognæringa, vil avansert teknologiutvikling og tilknyttede bedriftsetableringer gjerne gi like stor verdiskapning som selve hovedaktiviteten. Men den grunnleggende virksomheten er ofte avgjørende for å skape flere arbeidsplasser. Dette er også en viktig del av historien om IT-miljøene i USA. De har blant annet utspring fra offentlig forskning og forsvaret. Også i den typen næringsliv finner vi altså et klart samspill mellom bedriftene og aktiv politikk. 

Nok trygg mat

I tiden som kommer må vi mobilisere for fremtida på flere områder. Befolkningen og behovet for mat øker. Selvforsyningsgraden er synkende. Det skjer samtidig som klimaendringene melder seg for fullt, og usikkerheten i verden stiger. Den store debatten om mat de neste årene vil derfor dreie seg om økt sjølforsyningsgrad av trygg mat produsert på egne ressurser. Det må tenkes praktisk og langsiktig. Jordvernet må styrkes. Mest mulig korn og grønnsaker må produseres i delene av landet med forutsetning for det. Områdene egnet for grasproduksjon og utmarksbeite, kan ta større ansvar for melk og kjøtt. Slik utnytter vi de samlede ressursene.

Vi må altså tørre å se den langsiktige samfunnsutviklingen for så å finne de praktiske løsningene. For selv om vi er rike i dag, er det en velferd som kun kan opprettholdes om vi får hele folket i arbeid ved å videreutvikle industri og skape fremtidsrettet produksjon. Selv et oljefond kan bli en mager trøst om vi glemmer tankegangen som la grunnlaget for det. Våre valg må igjen tas i 100-årsperspektivet.

Artikkeltags