Autentisitet og Falkbergets Hus på Røros

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

MeningerI nettutgaven av Arbeidets Rett av 16.09.2016 presenterer Harald Hauge under vignetten Meninger sin respons på min kronikk i samme avis, jf. retten.no av 13.09.2016. Hauges respons er spesielt knyttet til min henstilling om å tilpasse presentasjonen av Johan Falkbergets forfatterskap til forfatterens eget verdisyn, hans uttrykte holdninger og hans eksistensielle nøkternhet.

Du ser flere leserbrev om Falkbergets Hus her

Jeg er saklig uenig i en del av den responsen Hauge gir, og som jeg i noen grad opplever som en avsporing i debatten om et Falkbergets Hus på Røros. Derfor vil jeg fremme noen kommentarer til Hauges innvendinger.

Innledningsvis vil jeg si at som autodidakt og åndshøvding skaffet Falkberget seg kunnskaper som går utenpå all formell kompetanse. Dessuten var det et særtrekk ved Falkberget at han i tråd med sitt menneskesyn bevisst søkte fellesskap med helt vanlige hverdagsmennesker, og at han hadde et ønske om at diktningen også skulle nå dem.  

Sosialdemokrat eller kristensosialist

Jeg har ingen sterke meninger om hvorvidt Falkberget helst skal karakteriseres som sosialdemokrat eller kristensosialist. Slike karakteristikker vil være avhengig av hva som historisk ligger til grunn for begrepene, i tillegg til at begrepene ikke er entydige. Begrepet kristen sosialdemokrat kunne kanskje ha vært et omforent begrep? En annen karakteristikk av Falkberget, er at han var sosial-realist. Som ung redaktør for avisa Nybrott først på 1920-tallet var han nok mer en radikal sosialist enn en sosialdemokrat. Litt selvironisk og humoristisk skriver han i ettertid om denne tiden: «Vi skulle jo omstyrte samfunnet! Vi skulle dra til Christiania og arrestere Stortinget og regjeringen! Det var ikke den ting vi ikke skulle utrette. Jo, man har da vært ung!» Som stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet i perioden 1930 – 1933 og senere var han vel mer en sosialdemokrat. Aksjonsformen tok han avstand fra. Ordet ble hans verktøy.

Falkberget som heimstaddikter

Dissensen om hvorvidt Johan Falkberget var en heimstaddikter, oppleves også som et sidespor i debatten. Tidsmessig tilhører han nyrealismen, sammen med andre store romanforfattere. Begrepet «heimstaddiktning» beskriver mer en episk sjanger, hvor folkelivsskildring og beskrivelse av lokalmiljø og hverdagshelter står sentralt. Heimstaddiktning vektlegger også tradisjon som et viktig element i menneskenes liv. Alt dette står sentralt hos Falkberget, uten at diktningen blir mindreverdig av den grunn, snarere tvert imot. Som litterær retning finnes knapt heimstaddiktning i tradisjonell forstand, selv om denne sjangeren gjerne føres til epoken av nyromatikere på 1890-tallet. Med den begrunnelsen holder jeg fast på at Johan Falkberget i det alt vesentlige var en heimstaddikter. At hans motivvalg i gruvene og gruvemiljøet har historiske og samfunnsmessige forbindelseslinjer ut over det lokale miljøet, er en annen sak. Det som imidlertid har gjort ham til en kjent og lest forfatter, er at det heimlige miljøet og gruvene er scene og symbol for behandlingen av allmennmenneskelige, sentrallyriske tema. I en syntese mellom hans formidlingsteknikk og hans temavalg kommer den dikteriske idéen og hans budskap til uttrykk som verdier vi som lesere kan berike våre liv med. Det er dette som gjør Falkberget universell som forfatter.

Kostnader og nøkternhet

At aksjonsgruppa har tilstrebet nøkternhet i prosjekteringen av Falkbergets Hus, er neppe noen absolutt sannhet. Under enhver omstendighet må kostnadene sees i forhold til den økonomiske evnen de har som skal bidra til realisering og drift av senteret. Sentralt her står Røros kommune. Å delfinansiere et prosjekt til 19 millioner kroner - som i tillegg er uløselig knyttet til et bibliotek av tilsvarende kostnad, kan fort arte seg som en uoverkommelig ekstrakostnad for en kommune i mangel på likvide midler. Dessuten vil et tilsagn om midler fra statlig og regionalt hold - fremforhandlet gjennom et privat initiativ uten kommunal forankring - fort kunne bli brukt og oppfattet som et utidig  press mot de folkevalgte og fellesskapets midler. Som sosialdemokrat tror jeg ikke Falkberget ville ha bejublet denne fremgangsmåten, like lite som jeg tror han ville ha likt å stå i sentrum for en slik aksjon.

Å idyllisere nød

Jeg har aldri sagt at Falkberget idylliserte nød, slik Hauge antyder. Han opplevde og registrerte imidlertid nød og elendighet i sin samtid, og gjennom sin historiegransking kunne han selvsagt også «se» hvordan nøden hadde vært en del av livsbetingelsene for tidligere generasjoner. Som dikter identifiserte han seg med disse menneskene, og gjennom dette «skjebnefellesskapet» la han grunnlaget for sitt sosiale engasjement. En vei ut av fattigdoms-uføret var selvsagt lønnet arbeid, ikke underbetalt slavearbeid. Dessuten var han opptatt av at kobberverket ikke skulle gå konkurs. Dette er et viktig tema og budskap i hans forfatterskap. Likevel rettferdiggjør det ikke at Falkbergets litteratur skal kommersialiseres for å skape næringsutvikling i dag.

Lesehjelp og fortolkning

Når jeg henviser til bøkene som den mest autentiske inngangen til Falkbergets forfatterskap, utelukker jeg selvsagt ikke at leseren kan ha behov for å oppklare betydningen av spesielle ord og uttrykk knyttet til gruvedrift eller bibelsitater. Det har stort sett vært situasjonen fram til dags dato for alle som har lest Falkbergets bøker, at tekstene har vært krevende i ordtilfanget. En bibliotekar som kan bidra direkte eller henvise til sekundærlitteratur og faglitteratur, kan her være en relevant og ikke spesielt kostbar vei til en mer grundig forståelse av tekstene.

Falkbergets Hus eller Ratvollen

Hauge vil ikke sette et Falkbergets Hus på Røros opp mot det å ta skikkelig vare på Ratvollen. Dette er ikke et enten-eller men et både-og, sier han. Realpolitikken i dette tilsier imidlertid at dette i beste fall er et enten- eller. Og selv om Ratvollen og Falkberget blir det autentiske hovedsetet for presentasjonen av Falkberget biografisk og litterært, så kan fagseminarer og andre sammenkomster for å drøfte og presentere Falkbergets forfatterskap kunne lokaliseres til ulike fasiliteter på Røros, alt etter plassbehov eller av andre hensyn, for eksempel til et Falkberget-rom tilknyttet et nytt folkebibliotek.

I 1922 vendte Johan Falkberget hjem til Ratvollen etter 15 år borte, år han beskrev som «mine utlendighets år». Fra sitt opphold i Italia skriver han: «Jeg har sittet mellom ruinene i Forum Romanum og ønsket meg hjem til eldhuset nord ved Rugelsjøen» . Og om Falkberget-gården skriver han: «Der møter sagaen, historien og de gode, velsignede stemninger mig på trappen. Der er så stille at jeg kan høre de henfarnes skritt langt nede i århundredene» (Kaare Granøyen Rogstads bok om Johan Falkberget). Derfor er det så viktig å ta vare på Falkberget og Ratvollen i den heder vi gjerne viser dikteren Johan Falkberget.

For øvrig deler nok Harald Hauge og undertegnede fascinasjonen for Falkbergets diktning, et forfatterskap som uansett lever videre.

Send inn tekst og bilder «

Fortell fra kulturarrangementer og opplevelser, stort og smått!

Artikkeltags