Til sengs med ei tromme

Av
DEL

Spaltist

Forrige kvelden tok jeg med meg tromma og gikk og la meg. Husbonden ble litt satt ut av dette, men det var faktisk en dyd av nødvendighet for at frua, altså jeg, skulle orke å gå på en ny dag. Skikkelig drama med andre ord. Jeg skal komme tilbake til det.

Det skjer jo ting med en gammal skrott når en har rundet et halvt århundre. Enten en vil eller ikke, og jeg vil jo ikke. Det vil si, jeg vil jo ikke at skrotten skal ta konsekvensene av å ha overlevd så langt, men det er ikke til å komme forbi.

En av konsekvensene er at jeg for tiden har blitt veldig godt kjent med taket på stua. Ulempen med å ligge på en sofa og stirre i taket dag etter dag etter dag er at jeg ser alt det jeg har sluntra unna å gjøre i lang, lang tid. Som å ta ned spindelvev fra hjørner og kroker. Som å tørke støv av taklampa. Og jeg har fått god tid til å finne ut hvordan vi skal angripe oppgaven med å male taket til sommeren for nå kan jeg alle plankene utenat.

Dessuten kan jeg snart utenat sendeskjemaene til de 36 kanalene vi har på tv’n. Etter to uker på ryggen i sofaen kan jeg melde at det generelt er lite interessant å spore. Og jeg har sett rundt regna alle sesongene av omtrent fire serier på Netflix. Det er i overkant mye til og med for meg.

De gangene jeg lirker meg opp av sofaen går jeg krokrygga som en utslitt gardkjerring på 80 år og støtter meg på vegger og møblement før det bærer rett tilbake til sofaen etter endt ærend. Det er med andre ord skikkelig synd på meg om dagen. Alt på grunn av en tilstand som uhyre sjelden rammer unge mennesker.

Jeg har prolaps i ryggen. Som så veldig, veldig mange andre som har passert 50. Og ja, det er skikkelig, skikkelig vondt. Alle gode tanker mottas med takk.

Det er underlig hvor raskt forventningene til et godt liv forandrer seg når kroppen er så til de grader i ustand. For noen uker siden ble dagen dårlig hvis jeg ikke fikk gått en skikkelig tur med bikkja. Nå er jeg fornøyd hvis jeg får hjelp til å ta på meg sokkene. For noen uker siden planla jeg middager med liv og lyst og fant nye og spennende oppskrifter som skulle testes ut. Nå er jeg fornøyd bare jeg slipper forstoppelse.

I det hele tatt; forventningene til et godt liv inneholder om dagen et vellykket dobesøk, medisiner som gir meg litt pauser fra smertene og noen timers sammenhengende søvn om natta. De irriterende unge menneskene som med bekymring kommer innom for å se om jeg lever gleder seg ikke veldig til å passere 50 når de hører hva jeg ønsker meg for å få en god dag.

Og jeg kan bekrefte at blandingen matmor med prolaps og 50 kilo riesenschnauzer med behov for daglige mengder trim for ikke å klikke helt er veldig dårlig. Han traver rundt sofaen og pistrer, prøver å trøste meg med å legge det store hodet sitt på brystet mitt og blir full av forventing hver gang jeg prøver meg ut på gulvet. Han hopper og danser rundt meg mens jeg prøver å ikke tryne på tur på do.

Tålmodigheten til husbonden får også kjørt seg. Særlig etter at jeg tok med meg tromma til sengs. Det har seg slik at jeg har minst vondt når jeg ligger på ryggen i sofaen med beina opp i nitti graders vinkel over armlenet. Men jeg orker ikke ligge i sofaen hele døgnet, det er noe med å kjenne på normaliteten med å sove i seng om natta.

Etter noen rastløse netter med vandring mellom senga og sofaen for å holde smertene i sjakk endte jeg altså med å plukke med meg husets trommekasse opp i senga. Liggende passer den akkurat til å få beina mine opp i nitti grader slik at jeg får noen timer på øyet også i senga.

Det kunne vært verre. Det går over. Tromma blir ikke fast sengegjest, til husbondens forhåpentligvis store glede. I løpet av sommeren skal jeg igjen får irritere meg over bagateller. Og jeg skal få tatt knekken på spindelvevet i taket på stua.

Artikkeltags