Dette begrepet er litt utvannet, så la meg presisere: Jeg mener at vi som ikke lever av avkastning på fond og aksjer, men av å produsere verdi eller som er avhengige av fellesskapets verdiproduksjon, virker å bære mesteparten av konsekvensene av denne såkalte dyrtida.

Når man sist hadde dyrtid var den preget av at hele samfunnet bar på utfordringen, i lag. Som Gerhardsen så godt sa det: Ingen skal få kake før alle har fått brød. Nå vasser den øverste 1% ikke i kake, men i hele bakerier mens resten av oss må nøye oss med dyrere strøm, bensin, mat og lån.

Dette minner meg om en situasjon i et annet land; et land jeg vanligvis er takknemlig for at vi slipper å sammenligne oss med. I Norge dør veldig få av diabetes, mens i, eksempelvis USA ofres diabetikere på kapitalismens alter. “Et nødvendig onde” omtales deres tidlig avsluttede liv som, i USA. For, om man regulerte insulinet eller tvang insulinet ut av monopolistenes hender ville dette ha konsekvenser for de rikeste; noe man i det landet velger å unngå selv om det bokstavelig talt ville ha spart tusenvis av menneskeliv hvert år. Er det samme spor Norge skal begynne å gå i? Et spor hvor vi aksepterer dyrtid for vanlige folk samtidig som mer og mer av Norges velstand sentraliseres hos den øverste 1%’enten, som for øvrig allerede tjener 25% av all rikdom i Norge?

Samme dag som jeg ble gammel nok til å innse nøyaktig hvor viktig et sterkt og solidarisk fellesskap var for mitt liv så engasjerte jeg meg for å jobbe for at alle mennesker skulle ha muligheten til å leve trygge, frie og lykkelige liv. Med andre ord: Jeg engasjerte meg for å sikre at alle skulle få brød, også om det ville koste noen kake.

Så, da sitter jeg her og stiller spørsmål. Ikke ved Raymond Johansen spesifikt, men med hele konseptet “dyrtid”. Mener virkelig en regjering ledet av samme parti som Einar Gerhardsen kom fra, at man bare skal akseptere en dyrtid for arbeiderklassen mens de rikeste i Norge fortsetter å sette rekorder for profitt?

Det aner meg at noe av bildet er at man er i regjering med Senterpartiet. Senterpartiet har tross alt sjeldent evnet å se samfunnet fra et arbeiderklasseperspektiv. Og, jeg forstår at Senterpartiet fikk en mirakuløst god posisjon til å forme Norges retning når SV trakk seg ut. Men, når disse forhandlingene foregikk var det ikke krig i Europa. Krig i Europa var faktisk helt utenkelig og Hurdalsplattformen er preget av at den ikke er skrevet av synske mennesker.

Kort oppsummert. Hurdalsplattformen er skrevet for å håndtere utfordringer som ikke lenger eksisterer, og den mangler totalt evne til å imøtekomme de utfordringene vi faktisk står ovenfor. Jeg tror det er riktig at vi står ovenfor en ny dyrtid, men da kan ikke Arbeiderpartiet stå i spissen for at de rike fortsetter sentralisere økonomisk og politisk makt samtidig som køa til fattighusene i Oslo vokser, uke for uke.

Det er selvfølgelig en andre mulighet: Om man likevel ikke tolker manglende løsninger eller en lovnad om bedring som inkompetanse kan man tolke regjeringens labre og trege innsats som villet politikk. Det kan jo hende at strømstøtten ble innført for å roe det verste av uroen, samtidig som man styrer mot en ny tid hvor våre mest grunnleggende ressurser selges til utlandet, og den arbeidende klasse i Norge sitter igjen med regninga. Den typen kynisk utsalg av vanlige folks rammevilkår er å forvente fra Høyre og FrP som tross alt satte oss på denne uansvarlige, strømfattige kursen. Men vi stiller tradisjonelt andre krav til Arbeiderpartiet og om det skulle vise seg at Arbeiderpartiet fortsetter på samme kurs er det neppe drøyt å hevde at Jonas Gahr Støre ender sin periode som Arbeiderpartiets verste statsminister.

Nå, denne tolkningen av situasjonen er avhengig av en del “om”, “hvis” og “men”. Ved årets slutt vil vi se det konkrete forslaget, etter at Stortinget tar et standpunkt på bakgrunn av energikommisjonen regjeringa har lagt ned. Det er imidlertid nå, hver eneste dag, slaget står om norske strømpriser. Det er nemlig ikke mulig å avskrive muligheten for at regjeringen dropper regulering av strømprisene som et “nødvendig onde” vanlige folk må bære på, og da vil ikke dyrtiden være et midlertidig fenomen på vei mot velstand; dyrtiden vil da bli den nye normalen.

Så, jeg vil oppfordre alle: Skriv til regjeringen, og spesielt energikommisjonen! Krev levbare og regulerte strømpriser! For, vi legger alle ned en dyrebar innsats hver eneste dag, og vi har rett på å høste fruktene av den; i form av trygge, frie og verdige liv.