Den 18. april markeres verdensarven over hele verden. Dagen er viet de mest verdifulle naturområder, kulturlandskap og kulturminner på kloden. Steder som verdenssamfunnet har gitt en helt spesiell status gjennom Konvensjonen for verdens natur- og kulturarv, vedtatt av UNESCO i 1972.

Etableringen av verdensarvlista og samarbeidet mellom verdensarvstedene gjennom UNESCO, er en del av det store internasjonale freds- og solidaritetsarbeidet. Ivaretakelse av menneskerettigheter, kulturminner, klima og naturmangfold er viktige elementer i dette arbeidet.

Verdensarvlista

De 1121 stedene som står på verdensarvlista er utpekt av UNESCOs verdensarvkomite etter forslag fra de nasjonale myndighetene i stedenes hjemland. Stedene som foreslås må ha unike natur- og/eller kulturminneverdier, og være godt ivaretatt. Forslaget må også ha politisk tilslutning både nasjonalt og lokalt. Før et sted kan komme på verdensarvlista, er det gjenstand for en nitidig gransking og kvalitetssikring fra internasjonale eksperter på kulturminner, kulturlandskap og naturmangfold. Hjemlandenes myndigheter må forplikte seg til å ta vare på og beskytte de natur- og kulturkvalitetene som lå til grunn for innskrivingen på lista.

I Norge har vi lagt lista høyt, og både Storting og regjering har uttalt at verdensarvstedene skal være eksempler på beste praksis innenfor kulturminne- og naturforvaltning og formidling av verdensarvverdiene.

Verdensarvstatusen skal også være grunnlag for nærings- og samfunnsutvikling på stedene.

Norge har 8 steder som er oppført på verdensarvlista. Foruten Røros bergstad og Circumferensen er det bergkunsten i Alta, Bryggen i Bergen, Vestnorsk fjordlandskap med Nærøyfjorden og Geirangerfjorden, Urnes stavkirke, Struves meridianbue, Industriarven på Notodden og Rjukan og Vegaøyene.

Verdensarven Røros bergstad og Circumferensen

Røros bergstad ble verdensarv i 1980. I 2010 ble området utvidet til Verdensarven Røros bergstad og Circumferensen. Jordbrukslandskapene rundt bergstaden, gruvelandskapene på Storwartz/ Olavsgruva og Nordgruvområdet, Vinterleden fra Røros til Tufsingdalen med ferdasgårdene Holla og Korssjøen, og Femundshytta, fikk verdensarvstatus.

Bergstaden er kjernen i verdensarven. Gjennom å innlemme de nye områdene, ble historien om Røros Kobberverk tydeliggjort så det er lett å forstå hvordan en stor industribedrift, en bergstad og et samfunn kunne vokse fram i uveisomme strøk, kaldt klima og karrig natur. Samspillet mellom den samiske befolkningen og bergverks- og jordbrukssamfunnet er også en viktig en del av historiefortellingen rundt verdensarven.

Arealet innenfor Circumferensen ble gitt status som såkalt buffersone, et område som skal gi en ekstra beskyttelse til de kvalitetene som verdensarvområdet innehar. Circumferensen viser også utstrekningen og storheten i verdensarven, og Røros kobberverks betydning for framveksten av bosetting og aktivitet i våre områder. Til sammen omfatter verdensarvområdet og buffersonen ca. 5000 km2

Verdensarven og verdiskaping

Verdensarvens betydning for verdiskapingen og samfunnsutviklingen i regionen kan vanskelig overvurderes.

I en rapport utarbeidet av Norsk Institutt for By og Regionforskning i 2018 (NIBR-rapport 2018:11) sies det at mellom 100 og 110 personer har sitt arbeid direkte knyttet til kultur- og naturforvaltning i Røros og fjellregionen. Dette er håndverkere som vedlikeholder og ivaretar bygninger og anlegg. Museums- og kulturinstitusjoner formidler, forsker og dokumenterer verdensarven. Forvaltning av natur- og kultur ivaretas av ansatte i kommunene og statlige forvaltningsorganer i regionen. Kulturminnefondet er også en stor arbeidsplass i regionen. Indirekte betyr verdensarven enda mye mer for verdiskapingen og samfunnsutviklingen Eksempler på dette er de store arrangementene som Rørosmartnan, Elden og Vinterfestspill som bygger mye av sin identitet og markedsføring rundt verdensarven. Rørosmat og Rørosmeieriet, bedrifter som har hele landet som marked, identifiseres med verdiene som ligger i verdensarvstatusen; miljø, bærekraft, ren natur, kulturminner og historiefortelling.

Det er reiselivet og turistbedriftene som er den største aktøren som bygger profileringen sin på verdensarven. Sammen med Røros kommune, er Destinasjon Røros sertifisert som bærekraftig reisemål. Ivaretakelse av verdensarvverdiene og stadig forbedring av miljøarbeidet er essensielle elementer i sertifiseringskravene.

Bergstaden med Røroskirka og Smelthytta er den største turistattraksjonen. Natur- og kulturlandskapene innenfor hele Circumferensen er også viktige for reiselivsnæringen. Det gjelder de store, sammenhengende områdene i Femundsmarka og Forollhogna, så vel som seterdalene i Os, Tolga og Holtålen, og de intensivt brukte friluftsområdene ved Storwartz, Olavsgruva og Nordgruvene.

Gata i Tolga, Vingelen, Femundshytta, Oddentunet og Eidet og Dragås med flere er kulturmiljøer som allerede er mye besøkt, og kan tilrettelegges ytterligere og styrke verdiskapingen i regionen. Høy kvalitet på kulturarrangementer og formidling, på lokalmat, på kulturminner og på natur- og kulturlandskap er den råsterke mixen som både vi som bor her søker, og som de besøkende etterspør og tilbys i vår region.

Verdensarven og framtida

18. april markeres altså verdensarven over hele kloden. Vi som bor her lever i verdensarven og høster godene av den hver eneste dag. I et godt samspill mellom private og offentlige eiere av bygninger og anlegg, næringsliv, fagfolk og nasjonale og lokale myndigheter er verdensarven tatt godt vare på. Den er heller ikke forringet gjennom slitasje, forstyrrelser eller konflikter.

Kunnskapen om verdensarven og verdien av denne er mye høyere nå enn den var for 10-20 år siden. Statens overføringer av midler for å ta vare på verdensarven har økt betraktelig siden Norge fikk en egen verdensarvpolitikk i 2013. Denne politikken er det bred politisk enighet om. Det bevilges årlig mellom 15 og 20 millioner til å ta vare på bebyggelse og områder, til informasjon, formidling og til forvaltning av verdensarven. Ved å etterleve ambisjonen om å være eksempler på beste praksis i natur- og kulturminneforvaltning, vil verdensarvstatusen forsterkes, og fortsette å bidra til kreativitet, kultur, næringsutvikling og trivsel i regionen slik den gjør i dag.