Skal naturen underlegges fornøyelseskjøring med snøskuter?

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

MeningerInnledning.

Spørsmålet er berettiget, vinternaturen er under press. Holtålen kommune svarer med å foreslå en kommersiell snøskuterløype mellom sentrum i Ålen og Stuggudalen i Tydal. Skuterløypa som er under planlegging er på 40 km og har fått navnet Gauldalsløypa. Den går opp gjennom bygda til Målåsetret og videre gjennom de gamle seterområdene Gauldalen, Søosen og Riasten. Her ligger det mange setergrender som til sammen har et 90-tals setereiendommer og 3 hyttegrender med til sammen anslagsvis 60 hytter. I dag benyttes dette området til beitebruk og utstrakt fysisk aktivitet og friluftsliv. Setergrendene har en lang og stolt kulturhistorie å fortelle. Initiativtakerne til ”Snøskuterprosjektet” har vært noen av de 150 medlemmene i Holtålen Snøscooterklubb, sammen med rådmannen. Partene mener at denne saken har gått for langsomt, noe rådmannen har løst med å ansette lederen i snøskuterklubben til å drive kommunal saksbehandling på dette.

Den politiske ledelsen i kommunen har sovet i timen da de har unngått å stille det overordnede spørsmålet i denne saken. ”Skal vi åpne for snøskuterløyper til fornøyelseskjøring i Holtålen kommune ? Noen har prøvd å forsvare seg med å si at det har vært snøskuterløyper i Holtålen fra før. Dette er ikke et relevant svar. En mulighet til å etablere snøskuterløyper i utmark ble gjort mulig gjennom endringen i motorferdselsloven i 2015, hvor det ble åpnet for å drive fornøyelses- kjøring med snøskuter styrt av et omfattende lovverk. Her nytter det ikke å unnskylde seg med å fortelle en historie. Etter at dette spørsmålet om Ja eller Nei til skuterløyper var besvart kunne saken ha blitt videreført eller henlagt. I Holtålen kommune ble ikke dette spørsmålet stilt, og det vil sikkert bli søkt om flere muligheter for å etablere skuterløyper i kommunen også senere.

Markedet.

Markedsmulighetene for å utvikle dette prosjektet må være eiere og brukere av de 816 snøskuterne i Midtre Gauldal, 421 i Holtålen, 550 i Røros og 303 i Tydal. Muligens også 616 i Selbu og 683 i Melhus. (Data er hentet fra Statens Vegvesens Kjøretøysstatistikk fra 2017). Dette dreier seg om fornøyelseskjøring med snøskuter hvor fornøyelsen nødvendigvis må være selve kjøringen – en slags Mini- Rallycross med snøskuter for allmennheten. Dette er en ferdsel som stort sett foregår i uberørt natur. Noen kaller dette for kultur. Lovgiveren har konsekvent brukt orden fornøyelseskjøring. I flere sammenhenger brukes ordet rekreasjonskjøring for å gi denne aktiviteten en verdi økende innhold. For oss som ønsker fysisk aktivitet, fred og ro i naturen vil dette bli oppfattet som en ukultur i det gamle kulturlandskapet.

For oss som er opptatt av vår naturarv er dette et verdispørsmål som er større enn vårt eget ego. I Gudbrandsdalen, hvor jeg har bodd i 30 år, og i Valdres, som også er en del av Oppland fylke har ingen kommuner opprettet skuterløyper til fornøyelseskjøring. I kommentarene etter at slike vedtak var gjort var omkvedet: Naturen har seiret!

I Oppland har fornøyelseskjøring med snøskuter blitt underordnet naturverdiene. Løsningen for Oppland er lett å forstå. Her er det store vintersportssteder og hytteområder som brukes av urbane og travle mennesker som setter stor pris på fysisk aktivitet i uberørt natur for stillhet og ro.

Naturverdiene er forstått av alle.

Hvor står Verdi- debatten hos oss?

I de 6 kommunene i Nord - Gudbrandsdalen er det til sammen registrert 280 snøskutere. Forskjellene sammenlignet med vår region skyldes nok ikke bare en forskjell i bruken av snøskutere, men også til kulturforskjeller av mange slag.

En viktig sak for oss.

For alle oss som er kritisk til fornøyelseskjøring med snøskuter i uberørt natur er dette en stor sak, hvor vi som innbyggere har forventet en profesjonell og åpen saksbehandling hvor innbyggerne har blitt involvert på en positiv måte for å komme med reelle innspill i saken. Dette var også av de ting som ble fremhevet både i forarbeidene og under behandlingen av den nye lovteksten i motorferdselsloven. I Holtålen er det fem/seks frivillige organisasjoner som skulle ha vert involvert i dette prinsipielle og vidtrekkende prosjektet. Bare Holtålen Snøskooterklubb har blitt involvert, og derigjennom fått et eierskap til hele prosjektet i en løypetrase som brukes av mange forskjellige brukergrupper. For oss er involvering noe mer enn en høring.

Det beklagelige i saksbehandlingen er også at Statskog SF som er den absolutt største grunneieren i Holtålen kommune ikke er blitt involvert på en riktig måte. Fra den daglige lederen i Ålen og Haltdalen Fjellstyrer har vi blitt gjort kjent med et notat angående kartlegging av friluftsområder i Holtålen. I saksframlegget framgår det at lokale friluftsinteresser har vært involvert i prosessen i forkant av høringen. Men dette gjelder ikke fjellstyrekontoret.

Statsallmenningene i Holtålen kommune utgjør omkring 50 prosent av kommunens arealer, og allmenningene blir derigjennom den viktigste parten til friluftslivet i kommunen. Statsallmenningene står gjennom sitt lovverk (Fjelloven med tilhørende forskrifter) og eierstatus i en særstilling. Alle statsallmenninger i Norge er gjennom sitt lovverk beskrevet som viktige friluftsområder for allmennheten. Statsallmenningene i Holtålen oppfyller kravene for å være viktige friluftsområder også for bygdefolket. Jakt og fiske er en viktig del av friluftslivet. Lederen av kontoret registrerer også at det i de foreliggende dokumentene ikke er nevnt med et ord at det er statsallmenninger i Holtålen kommune. Det er heller ikke opplyst noe om fjellstyrets åpne hytter og andre fasiliteter som er en del av friluftslivet. Med dette som bakgrunn kan lederen ikke se at det fremlagte forslaget og kartleggingen med verdsetting av friluftsområdene i Holtålen har tatt hensyn til grunnleggende forhold og realiteter.

At fjellstyrene skal involveres med å fastsette eventuelle skuterløyper er greit nok. Men Statskog SF som grunneier må også ha den samme rett som andre grunneiere til å bli hørt. At Statsskog SF er en så stor grunneier i Holtålen er viktig for allmennheten. For oss er det viktig at fornøyelseskjøring med snøskuter ikke blir overordnet naturverdiene og naturmangfold i et sårbart fjellområde. Vi er på ingen måte fornøyd med saksbehandlingen i en så viktig og omfattende sak som dette. Noe som må få konsekvenser.

Lovverket.

Kommunenes adgang til å fastsette snøskuterløyper til fornøyelseskjøring følger av lov om motorferdsel i utmark, og forskriften for bruk av motorkjøretøy i utmark og på islagte vassdrag. Loven og forskriften setter rammer for hvor slike løyper kan legges, hvilke hensyn kommunene skal ta og hvilke kartleggings- og utreringskrav som gjelder. Forskriften lister opp en rekke forhold som kommunen plikter å ta hensyn til: * Støy og andre ulemper for friluftsliv. * Naturmangfold. * Bolig- og hytteområder. * Landskap. * Kulturminner og kulturmiljø. * Sikkerhet for de som kjører, og andre.

Kommunen må være bevist de konflikter som kan oppstå når løyper til fornøyelseskjøring skal fastsettes. Kommunene må ha et godt kunnskapsgrunnlag for å kunne ta de nødvendige hensyn, og for å foreta avveininger av hvor løypene bør lokaliseres. Kunnskapsgrunnlaget må si noe om virkningene løypene vil gi de ulike hensyn, herunder konsekvensene av støy. Veiledningen om støy og planlegging av snøskuterløyper er fra 10. januar 2018.

Det samme gjelder hensyn til biologisk mangfold ved etablering av skuterløyper hvor forskriften er fra 21. oktober 2014. Alt dette er beskrevet i høringen, men vi savner gode begrunnelser. Både i proposisjonen og behandlingen i Stortinget ble det presisert at støy, biologisk mangfold og friluftsliv måtte prioriteres høyere.

Det kan være krevende å tilpasse seg endringer i et komplisert lovverk. Dette gjør det også ekstra krevende å være lokalpolitikker uten faglig bistand til å belyse vanskelige saker på en god måte. Her har ordføreren som politisk leder et stort ansvar med å gjennomføre gode politisk prosesser som går hjem hos involverte politikere. Vi savner en miljøvernleder med lokal kompetanse til å behandle slike saker, men det er krevende å få til i en liten kommune med begrensede ressurser. Til å utrede naturmangfoldet i vår kommune ble Plankontoret i Rennebu benyttet til å gjøre denne jobben sammen med rådmannen, som gikk ut på å utrede virkningen av en kommersiell snøskuterløype gjennom den omtalte fjellstrekningen. I den foreslåtte planen for verdsetting er det mest brukte friluftsområde i Ålen både sommer og vinter som et nær- friluftsområde klassifisert som område ”D – ikke klassifisert friluftsområde”. Når Plankontoret i Rennebu har valgt å klassifisere dette viktige område som de har gjort må dette skyldes fravær av lokal kunnskap.

I dette arbeidet skal det legges inn faglige føringer som må følges: Naturen skal forvaltes slik at det biologiske mangfoldet som finnes naturlig sikres i levedyktige bestander, variasjonen av naturtyper og landskap skal opprettholdes. Områdene klassifiseres etter en verdiskala fra A) til D), hvor A) er den mest verdifulle og D) er den minst verdifulle.

Snøskuterløype mellom Ålen og Stuggudalen og eventuelt videre mot Midtre Gauldal.

Snøskuterløype mellom Ålen og Stuggudalen og eventuelt videre mot Midtre Gauldal. Dersom det skulle bli etablert en kommersiell (forretningsmessig) snøskuterløype mellom Ålen og Stuggudalen har denne snøskuterløypa ingen annen hensikt en at Ålbyggene kan kjøre en tur til Tydal, eller vise versa.

Derfor er det all grunn til å mene, og som er uttalt, at snøskuterløypa mellom Ålen og Stuggudalen er et første skritt på vegen til en interkommunal skuterløype hvor den videre ferden går til Sverige eller til Tydal sentrum. Derfra over fjellet til Midtre Gauldal og derfra til Haltdalen og Ålen. Dermed har en fått til en lang skuterløype som kan kjøres i begge retninger. Det er bare en slik interkommunal skuterløype som vil tilfredsstille ”markedet”.

Denne rundløypa vil igjen stille meget strenge krav til sikkerhet på løypetrassen også mellom Ålen og Stuggudalen.

Skuterløypa mellom Ålen sentrum og Stuggudalen.

I og med at denne skuterløypa kan bli en del av et interkommunalt løypenett har bruken og sikkerheten blitt endret, og det krever andre løsninger når det gjelder løypevalg. Gauldalsløypa er planlagt over dyrket mark og utmark på privat grunn fra Ålen sentrum til elva Tveråa som grenser til Gauldal statsallmenning. Den første delen av løypa er planlagt å gå forbi gårdsbebyggelse og bolighus i bygda før den går opp i et skogområde og følger dette til et hyttefelt ved Målåsetret som er tilknyttet brøytet veg fra Reitan stasjon. Her er det opparbeidet en parkeringsplass som benyttes av hytteeiere, skiløpere, skuterkjørere og andre. Herfra fortsettes en felles løypetrase hvor en lengre strekning er oppkjørt med snøskuter eller tråkkemaskin av Holtålen Løypeforening. Denne strekningen brukes også som felles ski- og skuterløype for de som har setrer og hytter langs hele denne vegen. Riastvegen til elva Tveråa er endepunktet for privat eiendom. Resten av løypetrassen ligger på statlig grunn. Deretter fortsetter den felles løypetraseen stort sett langs Riastvegen. På grunn av varierende snø- og værforhold har det vært nødvendig med enkelte avvik på traseen gjennom Søosen. Løypetrassen langs Riastvegen går til kommunegrensa mot Tydal ved sjøen Litjsøvlingen.

Hele Riastvegen fra Målåsetret går på nordsiden av Gaula. Elveløpet ligger på omkring 800 m.o.h. gjennom hele dalen. På begge sider av elva, både på nord- og syd siden, er det et belte med løvskog som er viktige biotoper for både planter og dyr. Overfor disse områdene er det nakne fjellstrekninger som mot syd har Storskarven på 1170 m.o.h. som det høyeste punktet. Mot nord er Kjøliskarven på 1290 m.o.h. det høyeste fjellet. Begge fjellkjedene og landskapene ned mot elva Gaula er viktige leveområder for dyrelivet gjennom hele året, men de har sine særegne biotoper. En person som bruker Riastvegen gjennom Gauldalen på ski 40/50 dager hver vinter, og har gjort det i mange år, forteller at lirypa samler seg i nærheten av Riastvegen omkring juletider. Det gjelder både rypepar og flokker. Fjellryper bruker fjellområdene så lenge som mulig, men også den blir presset ned i bjørkeskogen om vinteren når beitet i høgfjellet iser ned. Også enkelte rovfugler finnes her gjennom hele året. Det samme gjelder rovdyr som rev og andre større rovpattedyr. Elgen er heller ikke fraværende.

Det er dette området Plankontoret/rådmannen har vurder som D) område, de minst verdifulle biotoper, mens A) områdene i høyfjellet er vurdert som de mest verdifulle. At høyfjellet er vurdert som A) område kan forsvares fordi det her er i ferd med å bli reetablering av en truet dyreart. Dersom en ser bort fra dette er høyfjellet om vinteren den minst viktige biotopen, unntatt de år hvor det er mye smågnagere. Dersom en vurderer biotopen ned mot elva fra begge sider langs hele Riastvegen som D) område som den dårligste biotopen er dette en total feilvurdering. Det er her en finner dyrelivet også om vinteren. Har Plankontoret/rådmannen i det hele tatt vært her ? Dette er uten tvil et faglig (A område.

Riastvegen brukes også som skuterløype for de som har setrer og hytter langs hele denne vegen. Setereierne har rettigheter som er bundet opp i eget lovverk. Hytteeierne både innenbygds- og utenbygdsboende har ingen slik utvidet rett, men de er viktige bidragsytere som må verdsettes høyt. De har også forventninger til oss som vi må forvalte på en god måte for dem. Derfor må også hytteeierne komme til orde med sine synspunkter på spørsmål om en kommersiell snøskuterløype gjennom dette fjellområdet.

Seter- og hytteeierne har tillatelse til å kjøre med snøskuter til sine eiendommer fra parkeringsplasser som er tilrettelagt for dette. De kan kjøre et bestemt antall ture hver vinter. Dette er ikke fri ferdsel, men kompenserer for bruk av leiekjøring. Denne ordningen benyttes av omkring 120 setrer- og hytteeiere. Dersom antall turer blir benyttet fult ut dreier dette seg om mer enn 700 turer hver vinter. Mange bruker leiekjøring som et alternativ. Også de som bruker turisthytta på Kjøli bruker deler av denne trassen som turløype. At Riastvegen brukes felles for både skiløpere og som snøskuterløype helt fra Målåsetret til Tydals grense er ingen løsning verken når det gjelder å beskytte de viktigste viltbiotopene langs hele denne strekningen, eller problemer med støy fra snøskutere med stor motorkraft er også et stort problem. Vi kan heller ikke glemme risikoen med høy fart kombinert med dårlig sikt. Sikring mot ulykker kan ikke presiseres godt nok.

Det har vært mange uheldige hendelser bl.a. fordi skiløypene er ødelagt av snøskutere. For eldre folk med nedsatt bevegelighet og folk med hørselstap er eksempler på at flere brukergrupper som benytter den samme kommersielle løypetrassen er ingen løsning for en skuterløype som åpnes for fornøyelseskjøring. Også familier med barn på ski er en risikogruppe som må i varetas.

Å etablere en forretningsmessig snøskuterløype med fri tilgang for mange slags brukere er et stort og komplisert prosjekt som ikke kan godtas!

Riastvegen har vært brukt som skiløypetrase fra Målåsetret til Riasten i flere tiår. Mange setrer og hytter ligger tett inn til Riastvegen og de vil blir plaget av støy. Her må det foretas støymålinger i henhold til de kravene som stilles. Støy ble det også advart mot under behandlingen av saken i departementet og under Stortingsbehandlingen om at kravene måtte innskjerpes. Under den samme behandlingen ble det stilt krav om mer hensynstaking til friluftslivet, noe som er særdeles viktig for oss.

For oss som er opptatt av naturforvaltning i videste forstand er en kommersiell snøskuterløype til fornøyelseskjøring i seg selv et stort naturinngrep. Dersom det mot formodning blir aktuelt med en snøskuterløype mellom Målåsetret og Stuggudalen må det finnes en annen trasse for den kommersielle snøskuterløypa. Også styret for Riastvegen, som sannsynligvis ikke har kunnskaper om bruken av denne vegen på vinterstid må bidra til dette.

Skiløpernes rett til å bruke Riastvegen som skiløype er en hevdvunnet rett som har vært brukt i uminnelige tider på hele strekningen. Hvem har ansvaret for sikkerheten på en forretningsmessig skuterløype? Det kan ikke være brukerne.

Sluttord.

1. En kommersiell snøskuterløype mellom Ålen og Tydal, og videre til Sverige, eller nedover til Midtre Gauldal og tilbake til Ålen har ingen egenverdi utover å kjøre snøskuter for fornøyelsens skyld. Noen kaller dette for rekreasjon, men dette har ikke noe med folkehelse å gjøre. Dette er et forurensende naturinngrep i en sårbar natur som forstyrrer både mennesker på ski og dyrelivet. Snøskuterkjøring gjennom seter- og hytteområder vil ødelegge livskvaliteten for de som ønsker et friluftsliv i stillhet og ro. Også boligområder blir berørt av dette.

2. Et overordnet mål må være å legge til rette for et aktivt friluftsliv på ski hvor fysisk og psykisk velvære både for barn, voksne og eldre er viktig. Til dette formålet er en skiløype mellom Målåsetret og Litsjøvlingen et meget viktig alternativ både for korte og lengre skiturer. Her har Holtålen Løypeforening en stor utfordring når det gjelder fysisk aktivitet med tanke på vår

3. Vi ålbygger har ikke noe reelt behov for en kommersiell snøskuterløype til fornøyelseskjøring mellom Ålen og Stuggudalen. De som har privat eiendom mellom Målåsetret og elva Tveråa har store muligheter for å utvikle dette området til et attraktivt hytteområde, men da må tanken om en kommersiell snøskuterløype gjennom området skrinlegges.

Kommersielle snøskuterløyper vil gi store endringer, med store konsekvenser både for naturmangfoldet og mennesker.




Send inn leserbrev «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags